Meg med min Afrikanske familie

Mamma med min beste venninne Gloria og henens mormor

Utsikten fra hotellet på Busua beach - her feiret jeg også jul

Busua beach

Soloppgang Busua beach

Dagens fangst, sverdfisk

Mamma på en hengebro 40 meter over bakken i cakum park

Hengebroen, en av mange i Cakum

Trehytten vi sov i ute i regnskogen

handy Line , her med hodelykt!

Kaos inne i myggnettingen i trehytten uenighet om sovestilling

krokodillen Line & jeg tok på

En tilfeildig krokodille og meg

Line og krokodillen, jeg klarte å kutte hodet til krokodillen på bildet

Line drikker lokal øl - Star.

Cape Coast slavefort med stranden i Cape Coast

Mamma og meg på Cape Coast Castle

Hvor mange mennesker trengs det for å sove på en 1.20 madrass?

Reiseguide Hedda med reisefølge sporty mor og søster som til stadighet skal ”sprite” opp stemningen, la ut på en uforglemmelig minitur i Ghana. Transportmiddel bestod for det meste av trotro’s som kjørte som Kjetil Andre Åmot for å unngå hull i veien og vi ble ofte sittende i 4 – 8 timer. Første stopp var Cape Coast, en fiskelandsby ved kysten vest for Accra. Ghanas store kultur ”stolthet” har røtter tilbake til slavetiden og hvis mine historiske kunnskaper er korrekt bygget Portugiserne et Slavefort som i dag pryder bybildet til Cape Coast.

Et vakkert fort, hvis noe som rommet så mye grusomhet kan kategoriseres som vakkert, ligger på en høyde med havet som slår inn på murveggene. Det var slik jeg hadde forestilt meg et slavefort. En åpen plass med murvegger som beskyttelse, kanoner oppsatt langs fortets kant, en rekke fangehull, flotte rom/ leiligheter for de menneskene som tjente penger på å selge salver. Det er ikke å lye å innrømme at jeg var metter på kultur før min mor & søster, så jeg fant det heller bedre å ”løpe” gjennom museet og sitte på en benk til min intellektuelle familie var ferdig med å lese om gullkystens slavehistorie.

Fra Cape Coast Castle dro vi videre til en krokodille dam som ligger rundt et hotell et stykke utenfor cape Coast. Restauranten ligger pent plassert med utsikt over dammen og er man riktig så heldig kan man se en krokodille. En krokodille statue lå plassert 10 meter fra det vi spiste for å skremme gjestene. Men da statuen begynte å rusle bortover skjønte vi at det ikke var en levende statue, men en krokodille på 2 meter. Lina & jeg løp bort til gjerdet og med tillatelse fikk vi gå bort til krokodillen for å si hei. Siden Line er eldst måtte hun bite i det sure eplet og ofre seg som førstemann til å ta på krokodillen. En fin måte for meg å finne ut om den var vennelig eller ikke. Ikke så høy i hatten, men høy på adrenalin gjennomførte vi begge to vårt mission, mens mamma stod litt mer i bakgrunnen og lagde mamma lyder for å vise at hun var bekymret for sine kjære gullunger.

Fra krokodille besøk, gikk turen videre til Cakum nasjonalpark som består av regnskogjungel. Det var her mamma fikk navnet sporty mum. ”hotellrommet” vårt var en plattform med en 1.20 madrass og en myggnetting med litt for mange hull til å virke betryggende. Vi la oss på tvers i fosterstilling alle tre, tullet inn i vår medbrakte myggnetting. Jeg følte meg krabbe fanget i et fiskegarn. Jeg lå i midten av ren taktikk, skulle noe angripe, ville mamma eller Line gå først siden det ikke fantes vegger! Etter mye kjefting, kaving og Line som skulle sprite opp stemningen på et dårlig tidspunkt etter min mening, sovnet vi til brøleaper og resten av jungelens nattelyder.

Dagen der på var vi på jungelvandring og fikk en frisk start på dagen. Vandringen startet klokken 06.00 og vi ble møtt av en rekke hengebroer som henger på ca 40 menter over bakken. Det var bare å gripe fatt på misson hengebro og mammas høydeskrekk. Etter 20 minutter hadde vi klart oss levende over samtlige hengebroer, sett noen søte små aper hoppe i trærne, høre mamma si ”kan en gå foran meg og en etter meg, jeg er ikke komfortabel med dette” og sett regnskognatur på sitt beste med soloppgang mellom trærne.

Etter mye natur og en simpel tilværelse var vi klar for litt ”luksus” og stand. Vi orket ikke flere trotro’s, så vi kastet oss inn i en taxi og dro til Busua Beach og tok inn på et herlig hotell som lå på stranden. Busua er et paradis og stranden delte vi kun med noen lokale barn og noen surfere. En liten privet øy var utsikten, 35 grader og jeg kan definitivt si med hånden på hjerte at vi hadde 2 fantastiske dager med god mat, varme, sol og et fint hotell. Jeg var mest glad for å ha en tv med kanaler enn sol og strand i forhold til Line og mamma som ville snike til seg så mye sol som mulig på de vinterbleke kroppene sine.

Vi hadde en veldig fin tur i Ghana og i landsbyen tross i at Line elsket å ta bilder og filme meg på bussen, mamma som passet på at vi pusset tenner og jeg som i raseri sa opp stillingen min som reiseleder en rekke ganger. Jeg håper mamma og Line hadde det like gøy på turen som jeg hadde, og innerst inne må jeg innrømme det er nokså gøy når Line skal sprite opp stemningen.

All by myself

Hva handler egentlig julen om? Kan du med hånden på hjertet si at du feirer jul fordi det er Jesu bursdag, enda det er et fakta at han ikke en gang er født den 24 desember. Feirer du at vår skapers sønn, som er skaperen, ja selve gud kom for å frelse en hel verden? For det er det som er bunnen i bøtekaken som handler om julen.

I del nummer av kaken kommer det første laget med krem, familie. Julaften er den dagen i året, de fleste familier er samlet. Krangler og uenigheter er lagt til side for samhold, kjærlighet og glede. Gode historier dels over en kopp gløgg, far i huset kutter det første stykket med ribbe og det bryter ut i både fryd og skuffelse når mandelen i riskremen er funnet og den tradisjonstro marsipangrisen delse ut. Her kommer vi over til neste lag i bløtekaken – syltetøyet.

Syltetøyet er lag nummer tre i kaken og representerer tradisjonene. Det er ikke ofte vi kan skille de ulike julaftenene fra hverandre, men vi kan på forhånd si akkurat hva som vil skje. Julaften er en sammensatt serie av tradisjoner som gjennomføres i tur og orden. Hver familie har sine egne og vi deler alle noen felles. Selv om vi vet hva vi kan forvente på julekvelden er det tradisjonene som skaper julegleden.

Topplaget med kremen, det siste laget i kaken ligger” the christmas spirit”, meningen med selve julen. Meningen med julen er individuell og det kan ikke settes to streker under svaret. For noen er det gleden av å gi gaver, for andre å motta dem. Noen er opptatt av maten, noen av vinen, for noen handler det om å ha familien samlet, men for en rekke mennesker handler det om å glede mennesker rundt seg – og gjøre en forandring for det bedre.

Jeg lærte noe i dag, noe helt usedvanelig som jeg ikke glemmer med det første – når sant skal sies, håper jeg og aldri glemme det. jeg valgte å feire jul i Ghana, alene – legge vekk alle tradisjonene, familie og tryggheten. Å være alene er ikke alltid lett, selv om du har valgt å være alene. Etter å ha mannet meg opp i en time, tørket utallige tårer og hulket fram meg, var jeg klar for å spise middag. Kledd i en lett sommerkjole og sandaler tuslet jeg julegald mot det utendørse spiseområdet. I baren møtte jeg en av de som driver stedet og han spurte hvorfor jeg så trist ut. Uten forvarsel og noen som helst selvkontroll brast jeg i gråt. Jeg hulket i baren og den stakkars mannen ble så forfjamset at han stod å holdt rundt meg. Hans ord til meg var:

Today you are not going to be sad, I’m going to make sure of it.

Denne fremmede valgte å bruke sin julaften på å gjøre alt som stod I sin makt for å gjøre en hulkende jente glad. Han gjorde min julaften uforglemmelig. Vi danset i sanden, sendte opp raketter, hadde store bål i sanden og et lynkurs i tromme spilling.
Jeg hadde ingen familie, jeg hadde ingen tradisjoner, jeg hadde bare det virkelige med julen:

Nestekjærligheten – å gjøre en forandring til det bedre.

Alfred - som forvandlet julen min fra en tårevåt tragedie til en kveld med mange minner

MINDRE PRAT OG MER HANDLING.

Ord er vår måte og kommunisere på, vi kan leke med ord, sette de sammen og med denne egenskapen kan vi sette ord på følelsene våre.

Vi blander ord og følelser, blir dette satt sammen til en feil kombinasjon, kan de virke øderleggende. Det er lett å la ordene flyte, som en strøm av ubetydelige sammensetninger – men hva skjer når ordene du lar flyte betyr noe for et annet menneske? Kan du fremdeles da bare la ordene flyte?

Når ordene betyr noe for et annet menneske, følger ikke da et ansvar med ordene du gir. Ord er ikke bare en kommunikasjon, med ord kommer ansvar, konsekvenser og ikke minst forventinger. Mange er dessverre i mine øyne flinke til å bruke ord, de setter dem sammen og lar de strømme så det glitrer i øynene på personen som mottar dem, men etter dagen kommer mørket.

Ord og handling er som hånd i hanske, de hører sammen, den ene burde ikke komme uten den andre. Ord kan bety en hel verden, men de betyr ingenting uansett hvor vakkert de er utformet så lenge det er ”tomme” ord, ord uten handling.

Vi må velge kokt når vi velger ord, fordi vi aldri vet hvilke forventinger ordene vi gir har for personen som mottar dem. Følger vi deretter ikke opp ordene vi ga blir de bare en meningsløs sammensetning av bokstaver. Ord er ingenting, de betyr ingen ting, ordene beskriver handlingene våre – så hvorfor følger vi ikke opp beskrivelsen av våre ord? Hvorfor sitter det så langt inne hos vår rase og snakke mindre og heller vise våre ord gjennom handling. Det sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men bildet viser en handling.

Vi må bli flinkere til å snakke mindre og handle mer, for med ord følger ansvar og forventinger, jeg undres bare over når vi skal forstå det?