By Hedda Wegger

Sannheten om Afrika

Sjeldent har konflikten mellom det journalsistiske betydningsfulle og det visuelt nødvendige vært større, med sitt høydepunkt på nittitallet. Nyheter av historisk betydning ble og blir skapt i full åpenhet vet et forhandlingsbord, men det er et fotografisk nullpunkt. Township vold, derimot, har all den dramatikk og blodsprut som spektakulære hendelser krever. Men nyheten bringer ikke annet vesentlig med seg enn at folk dør. Det er en repeterende krimstory og de internasjonale fjernsynsnettverkene har store staber som kan by verden på eksotisk vold mens det skjedde og fremdels skjer.

Samtidig sitter det folk ved forhandlingsbordene over hele dette kontinentet. I begynnelsen av nittitallet innførte femti land flerpartistyre. Statskuppenes og diktatorens dager i Afrika var talte! Vi fikk bare ikke vite det, fordi det visuelle krav hadde endret definisjonen av hva som var journalistisk interessant. Vi fikk altså ikke vite noe om det som ikke kunne filmes, det som var i bevegelse. Destruksjoner gir bedre bilder. Vold gir action, bombede hus er mer oppsiktsvekkende enn hele. Selvmordsbombere vil alltid vinne over fredsforhandlerne. Menn med våpen i hendene byr oss et grøss som biler av kvinner med barn på ryggen aldri kan levere. Derfor har verden fått et Afrika med sult, krig og ødeleggelser. Så massiv har denne produksjonen av lidelsene vært, at vi tror på det ustabile, brutale, lidende Afrika. Hvert negativt oppslag forsterker mytene. Og skulle det skje noe hyggelig blir det til ”et lys i mørket”.

Slik har vesten skapt et usivilisert Afrika med vold, nød, elendighet, død, flukt, frykt, voldtekt, krig, kvinner som gråter & barn som sulter. Historiene er satt på repet og selv ikke de verste skildringene og bildene rører oss mer enn i de sekundene de ruller over nyhetene. Vesten utnytter Afrika og deres elendighet til og selv å sette seg i den vinnende situasjonen. For meg er det Afrika vesten fremstiller kun et produkt av det vesten vil at Afrika skal være, et helvete på jord vi kan sole oss i. jo mer elendighet vi kan finne i Afrika, jo mer sivilisert og vellykket fremstiller vi oss selv. Det er en konkurranse Afrika aldri kan vinne.


I Sør -Afrika blir en kvinne voldtatt hvert 26. Sekund. Fra 1971 – 1979 ble mellom 300. 000 og en halv million mennesker tatt livet av, torturert og skutt i Uganda. På 80 – tallet ble over 26.00 barn kidnappet i Uganda til en opprørs hær - Guttene ble soldater, jentene sex slaver. I 1994 ble 800.000 mennesker slaktete ned av deres venner, naboer & barn i Rwanda, grunnet om de hadde smal eller flat nese. Under krigen i Kongo ble det rapportert over 200.000 voldtekter av kvinner og barn og talt over 5 millioner lik. I 2005 ble 700.000 mennesker gjort hjemløse av Robert Mugabes bulldosere i Zimbabwe, fordi de stemte på opposisjonspartiet. I alle disse konfliktene har vesten spilt en rolle som aktør - Destruksjoner gir bra bilder!

Destruksjoner gir bra bilder og det er disse bildene vesten vil ha. Det er den ”afrikanske villmannen” tabloidene er på jakt etter. Det er Afrikas elendighet og råskap vesten vinner på. Det fremstiller oss som siviliserte.

Det er ikke slik at det Afrika vesten fremstiller ikke bærer noe sannhet med seg. Selv ikke jeg kan fornekte Afrikas historie. På folkemordmuseet i Kigali i Rwanda venter 40 000 hodeskaller og knokler. Macheter, filmklipp av hendelser du ikke trodde var mulig. På det samme museet går en vindeltrapp opp til 2 etasje og på et skilt står det: Andre folkemord. Og der inne, langs veggene, er det nye biler og steder, men ingen fra Afrika: Kambodsja, Tsjetsjenia, Holocaust, Kosovo…

Er vi blitt så opptatt av Afrikas destruksjoner, av deres kriger, sult, nød og elendighet at vi har glemt historien om Europa, sannheten om Europa? Har vi dyrket Afrikas helvete, slik at vi selv kan kaste skygger over våre kollektive krigsforbrytelser.

Vi velger å la Afrika være det vi vil Afrika skal være. Det er et produkt av elendighet vi i vesten har dyrket og tatt del i å opprettholde. Der det visuelle krav er viktigere enn selve sannheten. Er sannheten om Afrika så annerledes enn sannheten om Europa, er den Afrikanske mannen mer brutal og ond enn den Europeiske? Gjennom historien har det vært rom for handling, rom for sette krav, rom for oppfølging. I stedet har giverlandene/vesten valgt å la Afrika forbli det fortapte kontinentet. Afrika er et produkt, en fiksjon av et kontinent kun bestående av nød, sult, krig & død. Det er slik vi kjenner Afrika, det er slik vi vil ha Afrika. Er det visuelle krav viktigere enn sannheten?

Det Afrika vi kjenner, er ikke det Afrika afrikanerne kjenner. Nøden, krigen, voldtektene – det er ikke hverdagen til et helt kontinent, det rammer ikke alle, slik vi liker å fremstille det. Jeg har ikke sett noe i Afrika jeg ikke har sett i Europa, jeg har ikke hørt historier jeg ikke kan sammenlikne med dem hjemme, jeg har ikke sett flere onde, rå og brutale menn her enn i vesten, jeg har ikke møtt flere voldtatte kvinner enn i Europa, jeg har ikke lest døds statistikker her jeg ikke finner i Europa.

Så jeg spør igjen?

Hva er den virkelige sannheten om Afrika?