Livet har fortsatt i 730 dager uten deg.
Jeg har utallige ganger stilt meg spørsmålet hvorfor. Hvorfor valgte du og dra, hva tenkte du, hva følte du… Å stille disse spørsmålene er som og telle stjernene en klar vinternatt. Du er først fokusert og har kontroll over tallene, men så mister du oversikten i et kaos av stjerner. Slik er tankene mine om deg, kaos, jeg går meg vill hver gang jeg leter etter svar.
Den eneste garantien vi har når vi er født er at vi skal dø. Resten av livet handler om å risikere. Vi risikerer sykdom, sorg, smerte, død – men også kjærlighet, skjønnhet, glede, latter og varme. Vi tenger oss ofte et blide om et langt liv! Verden er full av etablerte sannheter om hvordan vi skal fødes, leve og dø. Men vi har ingen garanti, sannheten om det evige liv er skapt av menneske.
Du beviste motsatt, du minnet meg på hva livet innebærer, å risikere, å leve uten garanti. Din død var som et knyttneveslag rett i ansiktet. Den kom raskt, hardt, brutalt og smerten ble hengende lenge etter slaget. Jeg kan fremdeles se arret i ansiktet på noen du forlot.
Døden eksisterer, det er et faktum jeg har vært nødt til å erkjenne. Jeg har valgt og ikke å frykte tårene og smertene, det er et tegn på at jeg lever. Sorgen er en prosess uten oppskrift, vi valgte alle vår egen måte og sørge over deg.
Det sies at:
Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.
Det gjør vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen.
En kule som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene.
Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet
når du vet at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
Kanskje måtte gi slipp på det.
Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.
Jeg har valgt å ta med meg de gode minnene, smilet, latteren, omsorgen, bilturer, st hans på veierland, filmkveld, byturer – jeg har brukt de 730 dagene på og slipe trekantene, du er nå en skatt i hjertet mitt. Gleden over å ha kjent deg er større enn sorgen over og miste deg.
Det er nå 730 dager siden du ga meg en klem, siden du smilte til meg, siden jeg kjente lukten av deg, hørte stemmen din. Det er 730 dager siden vi delte en øl sammen, siden vi lo sammen, siden vi var glade sammen. Det er 730 dager siden vi sna
kket sammen om livet og funderte over kjærligheten.
Det er 730 dager siden du sa du var glad i meg – om jeg bare kunne lese tankene dine den kvelden! Men jeg kunne ikke, for vi lever uten garanti, du lærte meg det Michael!
Jeg har utallige ganger stilt meg spørsmålet hvorfor. Hvorfor valgte du og dra, hva tenkte du, hva følte du… Å stille disse spørsmålene er som og telle stjernene en klar vinternatt. Du er først fokusert og har kontroll over tallene, men så mister du oversikten i et kaos av stjerner. Slik er tankene mine om deg, kaos, jeg går meg vill hver gang jeg leter etter svar.
Den eneste garantien vi har når vi er født er at vi skal dø. Resten av livet handler om å risikere. Vi risikerer sykdom, sorg, smerte, død – men også kjærlighet, skjønnhet, glede, latter og varme. Vi tenger oss ofte et blide om et langt liv! Verden er full av etablerte sannheter om hvordan vi skal fødes, leve og dø. Men vi har ingen garanti, sannheten om det evige liv er skapt av menneske.
Du beviste motsatt, du minnet meg på hva livet innebærer, å risikere, å leve uten garanti. Din død var som et knyttneveslag rett i ansiktet. Den kom raskt, hardt, brutalt og smerten ble hengende lenge etter slaget. Jeg kan fremdeles se arret i ansiktet på noen du forlot.
Døden eksisterer, det er et faktum jeg har vært nødt til å erkjenne. Jeg har valgt og ikke å frykte tårene og smertene, det er et tegn på at jeg lever. Sorgen er en prosess uten oppskrift, vi valgte alle vår egen måte og sørge over deg.
Det sies at:
Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.
Det gjør vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen.
En kule som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene.
Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet
når du vet at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
Kanskje måtte gi slipp på det.
Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.
Jeg har valgt å ta med meg de gode minnene, smilet, latteren, omsorgen, bilturer, st hans på veierland, filmkveld, byturer – jeg har brukt de 730 dagene på og slipe trekantene, du er nå en skatt i hjertet mitt. Gleden over å ha kjent deg er større enn sorgen over og miste deg.
Det er nå 730 dager siden du ga meg en klem, siden du smilte til meg, siden jeg kjente lukten av deg, hørte stemmen din. Det er 730 dager siden vi delte en øl sammen, siden vi lo sammen, siden vi var glade sammen. Det er 730 dager siden vi sna
kket sammen om livet og funderte over kjærligheten.Det er 730 dager siden du sa du var glad i meg – om jeg bare kunne lese tankene dine den kvelden! Men jeg kunne ikke, for vi lever uten garanti, du lærte meg det Michael!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar