By Hedda Wegger

Begravelse på Afrikansk vis

I dag var det mr. DeDe sin begravelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke med stor entusiasme har sett frem til denne dagen! Men det skulle vise seg og være ganske rørende og overveldende når jeg først stod i det.

Dagen begynte som vanlig, men i dag stod popcorn & appelsin på frokostmenyen. Etter frokosten iførte jeg meg min sydde nye ”nasjonal” drakt. Sort langt skjørt med en særdeles ubehagelig overdel til som falt ned på skuldrene mine. Jeg lagde en flette som hang ned på siden av hodet og traff øret – litt forandring på den ellers så trauste hestehalen måtte til, det var jo tross alt begravelse.

Rundt ni tiden tok jeg & Jessica litt bilder av oss selv, i våre øyne latterlige antrekk før vi fikk fatt på en taxi og kom oss til Senfi – landsbyen nord øst for Kokoben. På fotballbanen var det satt opp telt som dannet en firkant, og i midten stod kisten dekorert med blomster, vel og merke i plast. Den billige utgaven. Vi fant et sted i skyggen å sitte og som alltid ventet vi. Vi gikk opp til fotballbanen når ”seremonien” startet for og få med oss det som skjede. En gutt fra menigheten kom og hentet meg og ville at jeg skulle ta bilde av kisten. Han utrykket sin dype beklagelse at han ikke kunne åpne kisten så vi kunne fotografere liket, pga solen. Personlig har jeg aldri hatt døden tettere på kroppen og jeg har sett nok ”lik” i mitt liv, det var heller en lettelse. Så begynte koret og synge og et musikk-korps som bestod av kirkemedlemmer marsjerte og det var drillpiker. Det ga meg en 17. mai følelse, og jeg ble nokså rørt over den høytidlige stemmingen bland de godt over 2000 oppmøtte. De ble gjort militær opptredener fra menigheten før kisten ble båret vekk. Alle fulgte etter og musikk-korpset spilte enda høyere. Fulle ungdommer ravet rundt, noen gråt, andre danset & sang.

Så bar menigheten kisten bort og alle fulgte etter mot kirkegården. Noen fulle unggutter kjørte uforsvarlig fort gjennom den vandrende folkemengden, men slik er det alltid ved slike sammenkomster her nede. Vi gikk ikke helt opp til selve gravleggingen, men vendte tilbake for og kapre noen stoler. Vi satte oss i skyggen å hilse på mr. DeDe sin bror, han kalte meg slem som ikke kunne gi han sykkelen min. det måtte jeg bare tøyse bort, for hvis det skal gå inn på meg, ja da får jeg en tung stund her nede. Vi traff naboen vår Fred og Gloria & Linda kom. Så vi var den gjengen vi alltid er. Gloria tok bilder for oss i og med at jeg ikke ville være en turist som knipset i vei. Bedre og la uskyldige Gloria ta seg av den saken. Vi ble servert kinki, som er godt i små mengder, så Jessica & jeg delte en – ikke den en gang klart vi og fullføre før kvalmen kom. Jo kjøpte også armebånd til oss, jeg fikk tre sorte, i og med det var begravelse.

Familien til mr. DeDe kom og det var tid for en kondolerer runde. Alle lærere og skole ansatte gikk først, så elever. Vi ble sittende i skyggen. Linda begynte sitt evige mas igjen om at jeg skulle finne meg en mann. Jeg viste henne min selv kjøpte giftering og Gloria insisterte på at jeg hadde et Fake Marrige som hun kalte det. Jeg sa jeg kunne leve med det. Jeg gjentok at jeg trengte en mann fra Norge, en som kan være der når jeg er hjemme. Blir vanskelig med avstanden Afrika – Norge. Jo da hun kunne jo skjønne det. Men om jeg nevnte dette med hunden igjen, skulle hun slå meg! Jeg bytter ut mannfolk med en hund! Jeg husker heller ikke hvordan det kom opp men, Linda forklarte meg hvorfor en kvinne bare kan ha en mann: hun har jo bare en vagina. Det er noen herlige konkusjoner de trekker her nede!

Så kom bilen med de fulle ungdommene og kjørte i det vi kaller hundre og helvete nedover, så falt en av guttene som lå bak på taket av bilen. Som vi lo. Det er som jeg sier: denne karmaen biter deg alltid i rumpa – du får det du fortjener.
Etter å ha kverulert om taxipriser og vært i begravelse i 6 timer kom vi oss hjem i en overfylt taxi. Og ta av de ubehagelige klærne kjentes menget godt og jeg hadde en rød stripe over magen fra tråden som hadde gnagd seg inn i huden.

Jeg må si at dagen ble mer enn jeg hadde forventet på en positiv måte. Det er spennende og se hvordan de feirer og bruker musikk og dans, glede men også tårer til og ta et siste farvel. Det er nok ikke mange her nede som risikerer ikke å ha noen som følger dem til graven. Det er ikke som i min kultur, der vi glemmer de gamle, fordi de ikke gjør samfunnet noen ”nytte” lenger. Her er det de eldre som har respekt og sitter med livskunnskap det forventes å respektere. Jeg beundrer dem for det.

Utdrag fra dagboken min torsdag 12 november

klar for begravelse

Jessica, Kofi & meg

Hvertsmoren min Josephine

Kisten til Mr. DeDe

Musikkorpset som stod for "underholdningen"

Menigheten til Mr. DeDe tar med kisten til kirkegården