Begravelse på Afrikansk vis

I dag var det mr. DeDe sin begravelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke med stor entusiasme har sett frem til denne dagen! Men det skulle vise seg og være ganske rørende og overveldende når jeg først stod i det.

Dagen begynte som vanlig, men i dag stod popcorn & appelsin på frokostmenyen. Etter frokosten iførte jeg meg min sydde nye ”nasjonal” drakt. Sort langt skjørt med en særdeles ubehagelig overdel til som falt ned på skuldrene mine. Jeg lagde en flette som hang ned på siden av hodet og traff øret – litt forandring på den ellers så trauste hestehalen måtte til, det var jo tross alt begravelse.

Rundt ni tiden tok jeg & Jessica litt bilder av oss selv, i våre øyne latterlige antrekk før vi fikk fatt på en taxi og kom oss til Senfi – landsbyen nord øst for Kokoben. På fotballbanen var det satt opp telt som dannet en firkant, og i midten stod kisten dekorert med blomster, vel og merke i plast. Den billige utgaven. Vi fant et sted i skyggen å sitte og som alltid ventet vi. Vi gikk opp til fotballbanen når ”seremonien” startet for og få med oss det som skjede. En gutt fra menigheten kom og hentet meg og ville at jeg skulle ta bilde av kisten. Han utrykket sin dype beklagelse at han ikke kunne åpne kisten så vi kunne fotografere liket, pga solen. Personlig har jeg aldri hatt døden tettere på kroppen og jeg har sett nok ”lik” i mitt liv, det var heller en lettelse. Så begynte koret og synge og et musikk-korps som bestod av kirkemedlemmer marsjerte og det var drillpiker. Det ga meg en 17. mai følelse, og jeg ble nokså rørt over den høytidlige stemmingen bland de godt over 2000 oppmøtte. De ble gjort militær opptredener fra menigheten før kisten ble båret vekk. Alle fulgte etter og musikk-korpset spilte enda høyere. Fulle ungdommer ravet rundt, noen gråt, andre danset & sang.

Så bar menigheten kisten bort og alle fulgte etter mot kirkegården. Noen fulle unggutter kjørte uforsvarlig fort gjennom den vandrende folkemengden, men slik er det alltid ved slike sammenkomster her nede. Vi gikk ikke helt opp til selve gravleggingen, men vendte tilbake for og kapre noen stoler. Vi satte oss i skyggen å hilse på mr. DeDe sin bror, han kalte meg slem som ikke kunne gi han sykkelen min. det måtte jeg bare tøyse bort, for hvis det skal gå inn på meg, ja da får jeg en tung stund her nede. Vi traff naboen vår Fred og Gloria & Linda kom. Så vi var den gjengen vi alltid er. Gloria tok bilder for oss i og med at jeg ikke ville være en turist som knipset i vei. Bedre og la uskyldige Gloria ta seg av den saken. Vi ble servert kinki, som er godt i små mengder, så Jessica & jeg delte en – ikke den en gang klart vi og fullføre før kvalmen kom. Jo kjøpte også armebånd til oss, jeg fikk tre sorte, i og med det var begravelse.

Familien til mr. DeDe kom og det var tid for en kondolerer runde. Alle lærere og skole ansatte gikk først, så elever. Vi ble sittende i skyggen. Linda begynte sitt evige mas igjen om at jeg skulle finne meg en mann. Jeg viste henne min selv kjøpte giftering og Gloria insisterte på at jeg hadde et Fake Marrige som hun kalte det. Jeg sa jeg kunne leve med det. Jeg gjentok at jeg trengte en mann fra Norge, en som kan være der når jeg er hjemme. Blir vanskelig med avstanden Afrika – Norge. Jo da hun kunne jo skjønne det. Men om jeg nevnte dette med hunden igjen, skulle hun slå meg! Jeg bytter ut mannfolk med en hund! Jeg husker heller ikke hvordan det kom opp men, Linda forklarte meg hvorfor en kvinne bare kan ha en mann: hun har jo bare en vagina. Det er noen herlige konkusjoner de trekker her nede!

Så kom bilen med de fulle ungdommene og kjørte i det vi kaller hundre og helvete nedover, så falt en av guttene som lå bak på taket av bilen. Som vi lo. Det er som jeg sier: denne karmaen biter deg alltid i rumpa – du får det du fortjener.
Etter å ha kverulert om taxipriser og vært i begravelse i 6 timer kom vi oss hjem i en overfylt taxi. Og ta av de ubehagelige klærne kjentes menget godt og jeg hadde en rød stripe over magen fra tråden som hadde gnagd seg inn i huden.

Jeg må si at dagen ble mer enn jeg hadde forventet på en positiv måte. Det er spennende og se hvordan de feirer og bruker musikk og dans, glede men også tårer til og ta et siste farvel. Det er nok ikke mange her nede som risikerer ikke å ha noen som følger dem til graven. Det er ikke som i min kultur, der vi glemmer de gamle, fordi de ikke gjør samfunnet noen ”nytte” lenger. Her er det de eldre som har respekt og sitter med livskunnskap det forventes å respektere. Jeg beundrer dem for det.

Utdrag fra dagboken min torsdag 12 november

klar for begravelse

Jessica, Kofi & meg

Hvertsmoren min Josephine

Kisten til Mr. DeDe

Musikkorpset som stod for "underholdningen"

Menigheten til Mr. DeDe tar med kisten til kirkegården

Let it snow, let it snow, let it snow

Første søndag i advent er passert og julen ringes inn. Advent og desember er favorittiden min i året. Julekreasjoner, nisser, snø, pepperkaker, gløgg og adventskalenderen jeg aldri vokser fra. Julen er tiden da de ellers innesluttede nordmenn våkner til liv og hilser kjente og ukjente en riktig god jul. Du spiller julesanger du kan utenat, følger julekalenderen på tv, selv om du har sett den nok til å kunne memorere replikker, hendelser og sanger i søvne. Drikke varm kakao, se på snøen som daler ned mens du har okkupert stuegulvet for juleverksted.

Julen er også kommet til Ghana og Accra. Juledekorasjoner i butikkvinduer, O helga natt spilles på supermarkedet, ja de har til og med et juletre – dog det henger opp ned fra taket! Selv i 30 varmegrader, sol og lette sommerkjoler begynner julefølelsen å innta meg og Ghana.

1 søndag i advent dekket vi til langbord og fant frem Minas (hvertsmoren ”min” i Accra) ikke fult så elegante adventstake. Under middagen tente vi lys, og siden vi var i overtall av norske rundt bordet klinket vi til med verset ”nå tenner vi det første lys”, ”tenn lys” og sangen ”nå tenner vi det første lys alene må det stå”.

Jeg vil jo tilbringe denne julen alene og i omgivelser så langt unna det jeg er vandt med. På selve bursdagen til Jesus ligger jeg nok på en strand og nynner på driving home for christmas eller synger all by my self – det er opp til humøret å bedømme. Ris, nudler eller potetstappe blir julemiddag og mammas pepperkaker medbrakt fra Norge blir dessert!

Julen handler ikke om hvor du er eller hvilke gaver du får. Julen handler om tradisjoner, om familie og kjærlighet. Jeg har alt jeg trenger for denne julen her i Ghana. En familie som er glad i meg, julesanger på i poden, mammas pepperkaker og juletrær som henger fra taket.

jeg ringer julen inn med winterwonderland, little drummer boy og en stjerne skinner i natt. Ha en riktig god adventstid alle sammen!

Kisses

Livet har fortsatt i 730 dager uten deg.

Jeg har utallige ganger stilt meg spørsmålet hvorfor. Hvorfor valgte du og dra, hva tenkte du, hva følte du… Å stille disse spørsmålene er som og telle stjernene en klar vinternatt. Du er først fokusert og har kontroll over tallene, men så mister du oversikten i et kaos av stjerner. Slik er tankene mine om deg, kaos, jeg går meg vill hver gang jeg leter etter svar.

Den eneste garantien vi har når vi er født er at vi skal dø. Resten av livet handler om å risikere. Vi risikerer sykdom, sorg, smerte, død – men også kjærlighet, skjønnhet, glede, latter og varme. Vi tenger oss ofte et blide om et langt liv! Verden er full av etablerte sannheter om hvordan vi skal fødes, leve og dø. Men vi har ingen garanti, sannheten om det evige liv er skapt av menneske.

Du beviste motsatt, du minnet meg på hva livet innebærer, å risikere, å leve uten garanti. Din død var som et knyttneveslag rett i ansiktet. Den kom raskt, hardt, brutalt og smerten ble hengende lenge etter slaget. Jeg kan fremdeles se arret i ansiktet på noen du forlot.

Døden eksisterer, det er et faktum jeg har vært nødt til å erkjenne. Jeg har valgt og ikke å frykte tårene og smertene, det er et tegn på at jeg lever. Sorgen er en prosess uten oppskrift, vi valgte alle vår egen måte og sørge over deg.

Det sies at:
Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.
Det gjør vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen.
En kule som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet
når du vet at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
Kanskje måtte gi slipp på det.
Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Jeg har valgt å ta med meg de gode minnene, smilet, latteren, omsorgen, bilturer, st hans på veierland, filmkveld, byturer – jeg har brukt de 730 dagene på og slipe trekantene, du er nå en skatt i hjertet mitt. Gleden over å ha kjent deg er større enn sorgen over og miste deg.

Det er nå 730 dager siden du ga meg en klem, siden du smilte til meg, siden jeg kjente lukten av deg, hørte stemmen din. Det er 730 dager siden vi delte en øl sammen, siden vi lo sammen, siden vi var glade sammen. Det er 730 dager siden vi snakket sammen om livet og funderte over kjærligheten.

Det er 730 dager siden du sa du var glad i meg – om jeg bare kunne lese tankene dine den kvelden! Men jeg kunne ikke, for vi lever uten garanti, du lærte meg det Michael!

Til Lindas store fortvilelse har jeg ingen mann i livet mitt. Hun har påtatt seg ansvaret med og finne en til meg. Hun mener Ruben er en sterk mann som vil ta godt vare på meg. Uansett hvor mange ganger jeg forklarer henne at jeg ikke trenger en mann, fordi jeg skal anskaffe meg en hund, gir hun ikke opp håpet. Hun har allerde lagt inn aksjer hos potensielle menn.

Dette "finne en mann til Hedda" prosjektet bydde på samtale under kakao treet på søndag. Det vittige er at Lindas bekymring går ikke på at jeg trenger kjærlighet & beskyttelse, neida, det lyder som så:

"Hva gjør du når du vil ligge med mannen din, men ikke har en mann og ligge med?"

Forfajmset over ærlighten og ordløs trakk Gloria på 14 år konlusjonen for meg.

"Du tar et bad og går og legger deg"

Reddet av en rapkjeftet 14 åring - joda, jeg kan leve med det!

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv......

Denne helgen har jeg følt tiden tok meg tilbake til da jeg var 13 år, gjorde opprør mot min mor & finste av alt. Da utallige analyser over vennskap og gutter ble gjort, tv serier ble sett på med alt for stor innlevelse & å rydde rommet var et ork.

Siden vi får storbesøk til fredag av Jessica sin mor & søster mente Josephine det var på på sin plass for oss og rydde & vaske rommet. Det ble motat med mumlende; Javel, etterfulgt av et sukk. Her finnes det ikke skurebøtte & Krystall - ei en støvsuger. Her er det min følgesvenn sopelimet fra 1300 - tallet som står for rengjøringen. Gardiner, lakne og snegetøy ble revet av og brakt til vaskefatene. Men vann hadde vi ikke, og det finnes 100 meter ned i landsbyen og fraktes på hodet. Vel, vi tok bøttene fatt og Linda fulgte etter oss for og le og gjøre narr av oss med vårt nye prosjekt: hente vann på Afrika vis.

Etter mye latter, vannsøl & slitne armer var bøttene på plass og såpen ble helt oppi av meg. Å enda ikke klare å beregne mengden såpe skulle gå på min kappe denne gangen! det ble et hav av skum. Oppgitt over og måtte vaske gardinene våre måtte vi gjøre opprør på en eller annen måte. barndommen inntok kroppen og en såpekrig utviklet seg mellom Jessica & meg. Den involverte straks Linda, Gloria, Clinton, Francis, Ester, Visdom, Josephine & Fred. Folk stoppet opp utenfor og betraktet de gale Obruniene (hvite mennesker) som lagde ugang under klesvasken!

Så kom regnet og jeg løp rundt utendørs med Jessica til vi var gjennomvåte og ikke kunne puste fordi latteren kvelte oss. Josephin ga opp å kjefte og sa vi kunne bli der ute, vi slapp ikke inn igjen!

Jeg leter ofte etter en grunn i det som skjer, en trøst og et svar på hvorfor det ble slik det ble og det gjør meg menneskelig. Det sitter langt inne meg jeg er ikke redd for å innrømme det, det krever større mot for innrømmelser enn og forfalske sannheten.

På barnehjemmet er jeg betydningsløs – nok en frivillig. Jeg utgjør ingen forskjell, jeg redder ingen liv - det nærmeste jeg kommer mine forventinger er at jeg kanskje i et øyeblikk eller to utgjør en forskjell for et barn. Et kyss på kinnet, slik at det barnet, i det øyeblikket føler seg elsket. Hvis jeg kan gi det øyeblikket til noen, så er vi sammen et øyeblikk rikere.

Forventinger innfris ikke alltid, det er en av de tingene som gjør livet så unikt, vi kan ikke forutse fremtiden uansett hvor hardt vi prøver. Jeg skulle bety noe, utgjøre en forskjell, forandre liv & ha en innflytelse i et liv. Å ta meg vann over hodet vil noen kalle det, jeg vil heller si at jeg fløy uten vinger.

Jeg ville forandre et annet liv, men jeg endte opp med og forandre mitt eget. Det ironiske er at jeg kom for å gi Afrika noe, men Afrika endte opp med og gi meg. Jeg har lært mer om meg selv, hvem jeg er, & hvem jeg skal være. Jeg har lært å tenke annerledes & tro på meg selv.

Mye vil ha mer og det beskriver en norsk levestil. Vi stopper sjeldent opp, kjenner på det og leve, det og være lykkelig. Vi lever med lukkede øye og lever livet, ofte uten og faktisk leve det. Vi ser hverdagen, men glemmer ofte gledene! Jeg vil ikke gå i blinde, vil du?

Jeg har lært å legge tiden til side, se meg rundt, kjenne på det og leve, for det er det jeg gjør, jeg lever. Jeg fyller lungene med luft og møter en verden vakrere enn den verden jeg har valgt og leve i hjemme. Jeg er klar for å ta med meg latteren, gleden, håpet, tilfredsheten, lykken, kjærligheten – den blomstrendelivsgleden & den dampende optimismen.

Afrika ble kanskje ikke det jeg hadde forestilt meg, det ble mye mer!

Jessica den Amerikanske av oss har dekorert veggen ( bildet) med oppmuntrende slagord. Vi lo godt da vi oppdaget stavefeilen - jeg er bare glad det ikke var meg!

Sannheten om Afrika

Sjeldent har konflikten mellom det journalsistiske betydningsfulle og det visuelt nødvendige vært større, med sitt høydepunkt på nittitallet. Nyheter av historisk betydning ble og blir skapt i full åpenhet vet et forhandlingsbord, men det er et fotografisk nullpunkt. Township vold, derimot, har all den dramatikk og blodsprut som spektakulære hendelser krever. Men nyheten bringer ikke annet vesentlig med seg enn at folk dør. Det er en repeterende krimstory og de internasjonale fjernsynsnettverkene har store staber som kan by verden på eksotisk vold mens det skjedde og fremdels skjer.

Samtidig sitter det folk ved forhandlingsbordene over hele dette kontinentet. I begynnelsen av nittitallet innførte femti land flerpartistyre. Statskuppenes og diktatorens dager i Afrika var talte! Vi fikk bare ikke vite det, fordi det visuelle krav hadde endret definisjonen av hva som var journalistisk interessant. Vi fikk altså ikke vite noe om det som ikke kunne filmes, det som var i bevegelse. Destruksjoner gir bedre bilder. Vold gir action, bombede hus er mer oppsiktsvekkende enn hele. Selvmordsbombere vil alltid vinne over fredsforhandlerne. Menn med våpen i hendene byr oss et grøss som biler av kvinner med barn på ryggen aldri kan levere. Derfor har verden fått et Afrika med sult, krig og ødeleggelser. Så massiv har denne produksjonen av lidelsene vært, at vi tror på det ustabile, brutale, lidende Afrika. Hvert negativt oppslag forsterker mytene. Og skulle det skje noe hyggelig blir det til ”et lys i mørket”.

Slik har vesten skapt et usivilisert Afrika med vold, nød, elendighet, død, flukt, frykt, voldtekt, krig, kvinner som gråter & barn som sulter. Historiene er satt på repet og selv ikke de verste skildringene og bildene rører oss mer enn i de sekundene de ruller over nyhetene. Vesten utnytter Afrika og deres elendighet til og selv å sette seg i den vinnende situasjonen. For meg er det Afrika vesten fremstiller kun et produkt av det vesten vil at Afrika skal være, et helvete på jord vi kan sole oss i. jo mer elendighet vi kan finne i Afrika, jo mer sivilisert og vellykket fremstiller vi oss selv. Det er en konkurranse Afrika aldri kan vinne.


I Sør -Afrika blir en kvinne voldtatt hvert 26. Sekund. Fra 1971 – 1979 ble mellom 300. 000 og en halv million mennesker tatt livet av, torturert og skutt i Uganda. På 80 – tallet ble over 26.00 barn kidnappet i Uganda til en opprørs hær - Guttene ble soldater, jentene sex slaver. I 1994 ble 800.000 mennesker slaktete ned av deres venner, naboer & barn i Rwanda, grunnet om de hadde smal eller flat nese. Under krigen i Kongo ble det rapportert over 200.000 voldtekter av kvinner og barn og talt over 5 millioner lik. I 2005 ble 700.000 mennesker gjort hjemløse av Robert Mugabes bulldosere i Zimbabwe, fordi de stemte på opposisjonspartiet. I alle disse konfliktene har vesten spilt en rolle som aktør - Destruksjoner gir bra bilder!

Destruksjoner gir bra bilder og det er disse bildene vesten vil ha. Det er den ”afrikanske villmannen” tabloidene er på jakt etter. Det er Afrikas elendighet og råskap vesten vinner på. Det fremstiller oss som siviliserte.

Det er ikke slik at det Afrika vesten fremstiller ikke bærer noe sannhet med seg. Selv ikke jeg kan fornekte Afrikas historie. På folkemordmuseet i Kigali i Rwanda venter 40 000 hodeskaller og knokler. Macheter, filmklipp av hendelser du ikke trodde var mulig. På det samme museet går en vindeltrapp opp til 2 etasje og på et skilt står det: Andre folkemord. Og der inne, langs veggene, er det nye biler og steder, men ingen fra Afrika: Kambodsja, Tsjetsjenia, Holocaust, Kosovo…

Er vi blitt så opptatt av Afrikas destruksjoner, av deres kriger, sult, nød og elendighet at vi har glemt historien om Europa, sannheten om Europa? Har vi dyrket Afrikas helvete, slik at vi selv kan kaste skygger over våre kollektive krigsforbrytelser.

Vi velger å la Afrika være det vi vil Afrika skal være. Det er et produkt av elendighet vi i vesten har dyrket og tatt del i å opprettholde. Der det visuelle krav er viktigere enn selve sannheten. Er sannheten om Afrika så annerledes enn sannheten om Europa, er den Afrikanske mannen mer brutal og ond enn den Europeiske? Gjennom historien har det vært rom for handling, rom for sette krav, rom for oppfølging. I stedet har giverlandene/vesten valgt å la Afrika forbli det fortapte kontinentet. Afrika er et produkt, en fiksjon av et kontinent kun bestående av nød, sult, krig & død. Det er slik vi kjenner Afrika, det er slik vi vil ha Afrika. Er det visuelle krav viktigere enn sannheten?

Det Afrika vi kjenner, er ikke det Afrika afrikanerne kjenner. Nøden, krigen, voldtektene – det er ikke hverdagen til et helt kontinent, det rammer ikke alle, slik vi liker å fremstille det. Jeg har ikke sett noe i Afrika jeg ikke har sett i Europa, jeg har ikke hørt historier jeg ikke kan sammenlikne med dem hjemme, jeg har ikke sett flere onde, rå og brutale menn her enn i vesten, jeg har ikke møtt flere voldtatte kvinner enn i Europa, jeg har ikke lest døds statistikker her jeg ikke finner i Europa.

Så jeg spør igjen?

Hva er den virkelige sannheten om Afrika?

Neste gang du legger ordene urettferdig i munnen din fordi de var tomme for kaffelatte, du tråkket i hundebæsj eller du måtte skrape is av bilen en morgen du hadde dårlig tid

tenk på dette:


88 prosent av de som bor i dette landet har sett ”lik eller avrevne kroppsdeler”, 70 prosent har sett noen bli drept, ni av ti har vært sikre på at de slev skulle dø. En tredjedel av befolkningen, inklusiv barn har sett en voldtekt. Hvert tredje menneske i dette landet har sett menn flerre et kvinneskjørt og kjørt lemmet til bunns i en skrikende kvinne. En av TRE! – Rwanda

Hva er urettferdighet?

Accra - I`m Loving It


Når jeg er i Accra består dagene for det meste av strand, sol, varme, øl, velvære og meg, meg meg! Overfladisk, jo kanskje. Men når du står i elendighet opp til knærne hver dag, er det urolig hva kun en is kan gjøre med selvfølelsen. Det er viktig selv for meg her nede og kunne koble av litt - "glemme" Afrika i noen timer.

Slik "glemmer" jeg Afrika

Lullaby

Jeg måtte ta meg selv hardt i nakken da jeg skulle fiske frem barnesanger for og bysse en av babyene i søvn. Jeg kom til 2 vers, kanskje til refrenget, men å pløye meg gjennom en hel norsk barnesang, var som og gå opp til eksamen, uten å ha lest. Det ble stryk + og hadde mamma sett meg, hadde skuffelsen vært verre en den labre karakteren.

Den lille fettklumpen jeg skulle bysse så klisjéfylt i søvn med barnesanger skrek så jeg kunne se drøvelen vibrere. En sang måtte til og ufrivillig begynte staren på ” I Kissed A Girl” å presse seg frem mellom leppene mine. En sang jeg noe flau innrømmer og kunne alle versene på, så jeg slo til. Skrikene forvandlet seg til gurglelyder og jeg tror han satte pris på mitt tapre forsøk. Den ene sangen, verre enn den første er nå blitt sangene jeg syner for å få babyene til og sove.

Men så kom den mest beroligende tanken som fratok meg all tvil om hvordan mor jeg kunne komme til og bli. Den eneste barnesangen jeg kan forlengs og baklengs er en sang pappa holdt gående til jeg for lengst var passert de først tenårene.

Skal vi synge en sang
Da de beinløse sprang
Og de fingerløse spilte på gitar.
Og de øreløse hørte
Hva de munneløse sa
Og de blinde stod utenfor og titta.

En barnesang som verken innholder moral eller fornuft. Den er en ”mindre” barnevennlig sang, lært av min egen far, sunget for meg i 15 år vil jeg påstå. Jeg lider ingen nød og større skade av det har jeg ikke tatt. Det skyldes i så fall andre ting. Så jeg fortsetter min dårlige moral med inspirasjon av pappa.

Her er topp 5 listen
1. I Kisses A Girl – Katy Perry
2. Poker Face – Lady Gaga
3. Broken Strings – Nelly Furtado & James Morrison
4. Hot and Cold – Katy Perry
5. Sexy Bitch – David Guetta & Akon

Malaria Kom treng deg på, her skal du ei motstand finne!

Min fysiske helse skranter noe om dagen, jeg føler meg mer som en gammel vrakbil en enn frisk og opplagt 20 åring! Det var da klart for runde nummer 2 med Malaria og denne gangen hang en infeksjon i urinen/nyrene seg på. Toppen av kaka er at stillingen mellom Josephine ( hvertsmoren min) og meg er nå 2 - 0. hun hadde rett, igjen!

Ellers er huden min noen toner mørkere & håret tilbake til det normale.

Kostolholdet mitt består av tre ting: Ris, Egg, Yam (potet). Det er det eneste jeg spiser her nede, 3 ganger om dagen, 7 dager i uken. Alt ser ulikt ut, men ris er ris, og egg er egg, uansett hvor langt man lar fantasien gå. Dette har medført et tap av hele 4 kilo, som egentlig passer meg utmerket.

Vi har også fått tak i noen frø aka heksebrygg. De skal gi deg bedre lunger, nyrer, blod, syn, hørsel, sædkvalitet, øke nytelse under sex, være bra når du er gravid, helpe deg mot malaria & er vektreduserende. Jeg siterer Josephine " kilonene raser av deg". Heksebrygget heter Sædfrø, du leste ikke feil, Sædfrø- men i virkeligheten er det sesam før. Den gleden kan jeg ikke ta fra Josephine, så mitt sjulte talent som skuespiller er satt på prøve de neste 2 månedene!
Lyst på en slankekur? - kom til Ghana

Hvorfor drømme lite & realistisk, når du kan drømme stort & urealistisk?

Daydream, I fell asleep underneath the flowers for a couple of hours, on a beautiful day. Daydream I dream of you underneath the flowers, for a couple of hours, such a beautiful day.

Hvorfor drømme lite når man kan drømme stort. Det er nettopp det en drøm består av, uvirkelighet. Da jeg var liten drømte jeg om å være prinsesse & gifte meg med en prins på en hvit hest. Jeg fikk lov og drømme, ingen fratok meg gleden over å være urealistisk. Ingen minnet meg på forskjellen mellom drøm & virkelighet.

I dag drømmer jeg heldigvis ikke om prinser & prinsesser. Alt forandres med tiden, også mine drømmer. Noen drømmer har jeg gitt opp, andre er kommet til. Askepott synger at en drøm er et håp fra hjertet. Det vil si at et håp & en drøm kan gå ut på det samme, igjen uvirkelighet.

Mine drømmer da jeg var seks og mine drømmer nå inneholder kanskje ikke det samme, men de har de samme momentene – de er drømmer. En drøm er ikke nødvendigvis en drøm som tilhører virkeligheten. Hvorfor får jeg ikke lov lenger å drømme stort? Hvorfor må jeg stadig minnes på at drømmen min er urealistisk, hvorfor er jeg fratatt retten til og drømme kun fordi tiden innhenter min alder. Hvorfor må jeg drømme lite & realistisk, når jeg kan drømme stort og urealistisk.

Jeg trodde nemmelig fremdeles en drøm var en drøm – et tilfluktsrom i tankene mine, der mine innerste ønsker, tanker & håp fikk fritt spillerom og dannet en sammensetning så urealistisk at det gir meg håp. Ikke frata meg gleden av mine dagdrømmer, så lenge de er bare drømmer, og ikke styrer livet mitt, så la meg drømme stort & uvirkelig, la meg beholde drømmen.

When you dream, dream big.
Shoot for the moon,
And if you fall short
The stars will catch you