Uke 39 - Den turbulente uken

Jeg har gjort det IGJEN, mot alles råd og kommentarer. Jeg har flettet HELE håret mitt denne gangen! De er festet til hodebunnen ca 5 cm bakover, i fletter. Resten av håret er tvinnet på en spesiell måte. Men de sitter tett i tett og skal ikke vaskes på 2 måneder, ikke med vann en gang, så dette kan bli interessant.
To jenter på 11 år ca har blitt våre språklærere, og Twi begynner sakte og synke inn. De dramatiserer situasjoner, peker og finner gjenstander og lærer oss navnene. Jeg kan nå faktisk en del gloser, og det er ikke så vanskelig. Men jeg skal kun lære det muntlig, så jeg kan kommunisere med naboene og
Menneskene i landsbyen.
Jeg har også blitt bedre kjent med Linda på 26, hennes mann Kofi og deres sønn Visdom på 2 år. De er venner med Ruben, som vi kaller Asase Afom. Linda er en sprudlende dame, med bein i nesa og er fast bestemt på og gifte seg med Jessicas eldre bror på 22 år, selv om hun er gift og har barn.

Så kom Tony!

Det er en tidlig morgen og jeg har akkurat nådd toppen på den siste oppoverbakken til jobben. I bunnen av den lange slake bakken kan vi se Joyce og to gutter løper. De leker tenker jeg, så koselig!
Da jeg kom nærmere hørte jeg den gråtkvalte pusten til Joyce. Tony løp etter med en kjepp. Han slo løs på henne, først over ryggen, så lårene, leggene, magen, skuldrene og så knakk kjeppen.
Joyce fikk forsprang og hadde begynt å løpe opp den lange bakken, hun løp rett forbi oss. Tony hadde hentet en ny kjepp i grøftekanten, blikket hans var feste på Joyce og han enset ikke mitt nærvær. Jeg var redd for og snu meg, i frykt for hva jeg ville se.

Joyce hadde stoppet og løpe, hun orket ikke mer og Tony fortsatte og slå henne. Med høyreist hånd smal han kjeppen gang på gang over Joyce kropp. Han brydde seg ikke om hylene hun ga fra seg. Vi stoppet en av de eldre guttene, David, og spurte hvorfor Tony slo Joyce. ”Hun ville ikke gå på skolen” – og det var grunnen til og denge løs på en ung jente!

Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Vel, jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv, jeg kunne jo kanskje klart og stoppet galskapen. Men det sinnet og raseriet som for over Tonys ansikt da han passerte meg, var grunn nok til å holde meg unna. Jeg gikk heller den ”riktige veien”.
Sjokkert og satt ut av hendelsen, og enda mer sjokkert over Tonys oppførsel da han kom tilbake: Han satte seg ned, slo an en prat som om dette var en morgen helt lik alle andre.
Jeg dro den dagen klokken ti fra barnehjemmet.

Jessica og jeg kontaktet SYTO (organisasjonen) og Helen kom til Ofoase Kokoben for å snakke med oss. Vi fikk bekreftet at den type vold mot barn ikke er tillat og det ville få konsekvenser for Tony. Ghanas lovgivning gir mødre /jenter lov til å klapse barna på hånden eller rumpen om de ikke lystrer. Det er ikke lov for menn å gi denne typen straff og det er uakseptabelt med ytligere vold mot barn. Tony fikk en leksjon, en advarsel: Du har ingen rett under noen omstendigheter til og legge en finger på et barn, du har heller ingen rett til og oppsøke de frivillige som jobber her, helle rikke være i overkant ”vennlig” mot de eldre jentene som jobber/ bor på barnehjemmet!

Nå sier verken Tony hei eller hade til meg, De maser heller ikke om penger eller donasjoner til barnehjemmet og Paulina, sjefen selv, Kom bort og takket Meg personlig for mitt engasjement og fysiske tilstedeværelse. Nå hadde alle de små noen som passet på dem, holdt dem når de gråt og lekte med dem. Takk. De ordene ga ny motivasjon og jeg er klar for og forsette der jeg slapp!

Så kom døden og banket på døren til Ofoase Kokoben