Sjokoladebarn , ja takk.

Du må elske han. Kenneth, gutten med de store sjokoladebrune øynene og det lure smilet. Hver gang jeg ser på han, er det som om han stjeler en bit av meg. Kenneth er selve definisjonen på å ta livet med ro. Han har overhode ikke noe behov for å undersøke hver krok, hvert hjørne og hvert rom i barnehjemmet. Men om han først forsvinner, er det et sted han alltid befinner seg. På jenterommet, iført et par hye heler, som han vandrer rundt i på gulvet. Gjerne i en sirkel. Om han blir tatt på fersken, er han ikke det minste flau, men responderer med å smile lurt og le en humoristisk latter.

Jeg vil nesten påstå og kalle han lat, eller særdeles lite utforskende. Han sitter gjerne på fanget, med en duplo kloss eller to, som han underholdes av i en overdrevent lang tid. Heller ikke da Kenneth kom i rett i den rette alder for og begynne å gå, var denne fysiske utfordringen ikke så interessant. Han ville heller sitte på rumpa og betrakte en mye yngre Joseph, stampe seg av gårde på ustøe føtter. Han minner meg om en annen liten lat fettklump av en 2 åring, meg selv!

Ordforrådet er like tynt som håret på hodet hans, men når først noen gloser danser seg frem på leppene hans, er de alltid like uforståelige og vittige og høre på. Det viktigste er da at han prøver, ikke at det blir riktig.

Om han bare kunne vært min, mitt eget avkom. Hadde det vært en mulighet for å ta han med meg hjem i januar, hadde jeg ikke nølt. Men dessverre er det ikke lov å kidnappe barn fra Ghana til Norge!

Å tenke på den dagen jeg skal dra fra Kenneth føles som et papirkutt for hjerte….