Rally Tur i Bushen

Rally tur i bushen

På lørdag dro jeg og Jessica til Kumasi for og kjøpe litt krims krams, og sykler. Vi møtte en mann på veien som hjalp oss med og prute på noen sykler vi hadde sett på tidligere. Dekket var flatt, så de kunne ikke fikse det. Men han tok oss med til et område bak markedet hvor de selger sykler. Der hjalp han oss igjen med og prute og skaffe oss kurver til bagasjen. Jeg kjøpte en gammeldags sykkel, slike som er drit kule, i sort for 65 Cedi, det er ca 325 kroner! Hah, billig! Vi ville ta en taxi hjem, for og kommer fortere hjem og slippe så mye stress, vel det skulle vise seg at det var helt feil! Han som hjalp oss skulle sitte på, fordi landsbyen hans var på veien til Kokoben! Ja vel, det høres jo greit ut tenkte vi, da slippes han av et sted langs hovedveien. Vel, vi kjørte en annen vei inne i Kumasi og kom ut på en grusvei / rød sand vei. Vi spurte hvor vi var og han sa det var en vei som ledet til hovedveien og hans landsby. Veien ble dårligere og vi kom lenger og lenger vekk fra Kumasi. Veien hadde store hull overalt, og det føltes som vi kjørte rally. Men vi tenkte det var en parallell vei til hovedveien, men det var helt feil. Vi kjørte og det ble raskt mørkt, etter en time kanskje, kom vi til hans landsby, og han lurte på om vi ville ta en drink, men vi sa vi måtte hjem! Så startet moroa. Veien ble verre og verre, opp og ned, lenger og lenger inn i buskene. Noen ganger var gresset høyere enn bilen. Det var først etter en stund, vi innså at sjåføren ikke viste hvor vi var. Han hadde ikke peil i havet. Vi stoppet alle vi møtte og spurte om veien, men de pelte i forskjellige retninger. han spurte om vi kjente oss igjen noe sted, men hallo, i mørket, i bushen, NEI! På et tidspunkt var jeg redd vi var blitt lurt, at jeg ville få en pistol i nakken og bli kommandert ut og voldtatt. Jeg ville bare hjem. Ingen viste hvor vi var eller hvor vi skulle, Jo ringte og prøvde og hjelpe. Jeg knakk totalt. Jeg var overbevist om at vi ikke kom til og finne veien, at vi var søkk vekk. Tårene fosset, jeg var sliten, trett, redd og lei! Etter mye kjøring, rygging og en snill taxi sjåfør som gjentok, ikke bekymr dere, vi finner veien, kom vi på hovedveien og fant skiltet med Ofoase Kokoben på. Jeg har aldri vært så glad for å se denne landsbyen før! Jo var oppgitt, men lo mest av oss. Jeg skal ikke ta taxi på en stund vet jeg, for den turen i ingenmannsland, men en taxi nesten tom for bensin, NO WAY at det skal skje igjen, og jeg begynner og bli lei av og be til gud om at jeg kommer til og overleve hver taxi tur her nede! Når jeg endelig kom hjem måtte jeg vaske av meg all den røde sanden, som lå som et lag på huden min. jeg måtte ringt mamma for moralsk støtte mens tårene trillet i takt med hikstene.

Bildet er fra taxi turen som endte så galt den kunne!