Lake Bosumtwi

Det var ikke mye og se da taxien kjørte i et overdrevent høyt tempo oppover de svingete veiene fra Kuntinasi til Abono fredag kveld i mørket. Fire spendte jenter og en tilfeldig forskrekket tilfeldig passasjer fylte taxien med ivrige stemmer og høylytte samtaler. Så stoppet taxien, og det skulle ikke mange sekunder før jeg observerte at vi definitivt ikke var ved en innsjø, og et hotell kunne ikke ligge innenfor en radius på flere kilometer. Vi var i ingenmannsland. Det var bekmørkt, her finnes ingen gatelykter, det er et vestlig fenomen. Taxien hadde havarert og sjåføren var allerede under bilen for og finne kilden til problemet. Jeg merket Have more fait than fair snek seg inn i tankene mine, men ble raskt jaget vekk da en annen taxi stoppet bak oss. Etter å ha dyttet Taxien i motbakke 50 meter, startet bilen og taxien forsvant, uten oss. Have more faith than fair

Den nye taxien tok oss med til Lake Point Guesthouse, som ligger 2,5 kilometer inn i bushen fra den fattige landsbyen Abono. De 2,5 kilometerne var, ja la oss si det sånn at vi måtte krysse en elv med taxien og vi kjørte ikke på en bro. Det legger listen for vei standarden.

Det var som avrusning for kroppen å oppholde seg ved lake Bosumtwi. Aldri på mine leveår har mine øyne fått sett noe så vakkert. En innsjø på 25 kvadratkilometer, formet av en meteor, omringet av åser og uberørt vegetasjon. Det var ikke en lyd, kun det naturen ville gi meg av tilfeldig fuglekvitter og hundrevis av ulike krypdyr som prøvde og samstemme lydene sine. Det var så stille at jeg kunne høre vannet mellom fingrene på fiskerne som padlet med hende på de plankeformede trebåtene sine et par 50 meter ute. Det var rom for og lufte sjelen, henge den til tørk og slippe alle bekymringer. Jeg kunne senke skuldrene.

Jessica & jeg bodde i en bungalow i en burgunder rød farge, Sofia og Anita i den neste. I rommet en dobbeltseng, bord og stoler, en kommode og et speil. Det kunne ikke sammenliknes med et europeisk hotellrom, dette var husvarmt, kjærlig og vakkert. Like vakkert var det utenfor, det var som en enorm hage med små stier av lys skifer som førte til de ulike bungalowene. Palmene hang over hodet mitt, blomstene trengte inn og kilte i nesen, overalt var det farger og det dukket stadig opp et nytt fascinerende tre eller en blomst du måtte studere nærmere.

Bland alle disse herlighetene lå jeg på en solseng ved stranden, ingen tanker, kun meg, boken min og den varme solen.

bilde 1: En lokal fisker samler inn dagens fangst

Bilde 2: Bungalowen Jessica & Jeg bodde i

Bilde 3: De lokale rampeungene

Bilde 4: Lake Bosumtwi tidlig om morningen

Synes du dette var overdrevent fylt med klisjeer og at det gjennomsyrer en lykke som gjør deg kvalm forbred deg på og kaste opp:

Jeg var så lykkelig og alle klisjeene er ekte

Eneste negative bemerkning: jeg ble solbrent

(Sofia er en svensk frivillig, Anita en norsk, de jobber begge på et barnehjem nord for Kumasi, jeg kjenner de gjennom organisasjonen min Syto)