Day Dream

I det grønne og bakkede landskapet sør for Kumasi står skurene skjeft. Det er et puslespill av sammensatte biter, noen treplanker, en plate av bølgeblikk, plastduker og hjemmelaget murstein. De har en gate og utallige smug. Her er butikker, et marked og en kirke. Allerede ved hovedveien høres et mylder av lyder. Musikk fra hundre radioer, og ikke alle fra samme stasjon. Barnas høye rop, de spiller fotball. Jentenes latter, og non fyldige damer som uffer seg opp bakken. Skolen er ferdig for dagen, barn i uniform er på vei hjem, noen av dem har også en ransel. Det ryker fra mange bål. Svartbredte kokekar er fylt med palmenøtt suppe. På en god dag er det kjøttbiter i suppen. Barna kjenner lukten av kjøtt på delte oljefat. Det ser ut til å bli en flott dag her i Ofoase Kokoben.

Kan fattigdommen være vakker? Det spraker i farger. Her er en blanding av tre og mur og blinkende blekk. Nedrevne reklameplakater i sterke farger er blitt til pynt på vegger og dører. Det har sin sjarm, selv om det er blitt til i armod. Det er ikke noe og glede seg over, med det er nettopp det de vil høre fra meg ”så fint!”. De har fikset på skuret så det er tett og ikke lenger regner inn. Og det er fine fager. Inne er det avvissider med store fargebilder hengt opp, ofte viser de brasilianske stjernespillere.

Ofoase Kokoben er en heldig by, de har en lokal skole. Barna som bor i byen her kan gå til skolen. Foreldrene slipper å spare på maten, for og kunne betale reisepenger for barna. Eller verre, barna trenger ikke gå kilometer, deres korte ben ikke er laget for og tråkke. Ikke alle landsbyer som Ofoase Kokoben.

Kun et steinkast unna idylliske Ofoase Kokoben er en landsby, der de foreldreløse barna ikke har et barnehjem. De brødfør seg på andre familiers gavemildhet. Her ligger heller ingen skole, og de som har mulighet til å dra utenbys, kommer utslitte hjem etter en lang dag. Slik er skjebnen til mange barn i landsbyen.

Visjonen og drømmen er og reise et barnehjem. Det skal spres smil om barnas munn, de som ikke har noe eller noen skal få livet beriket meg kjærlighet og tilhørlighet.

En skole skal bygges, murstein for murstein. en skole vegg i vegg med barnehjemmet. En høyreist bygning. Der barn i uniform løper inn og ut av klasserommene og lærerens høye stemme overdøver barnas ivrige rop. Barna trenger ikke tråkke kilometer deres små føtter ikke er laget for.

Det finnes mennesker som velger og ikke å bevisstgjøre seg, velger og ikke se. Jeg mener ikke at dere alle skal dra ned til Ghana, for det er rett og slett ikke alle som vil eller føler behov for det og det er greit. Men det er bevisstgjøringen som er viktig. Jeg vil bruke min erfaring her nede til og bevisstgjøre mennesker rundt meg, om et samfunn som har minimalt og setter livets små gleder høyt.

Så ta et valg, ta valget i dag og hjelp meg å bygge barnehjemmet!

( mer informasjon om barnehjemmet, planer, fremtidsutsikter, busjetter osv)