By Hedda Wegger

Afrika en vakker dag

Hva er sannheten om Afrika? Det er som å spørre etter sannheten om Europa. Mener vi Balkan eller Skandinavia? Tsjekkia eller Irland? Om Afrika kan det sies at fire millioner barn dør hvert år av sykdommer de med en shilling kunne vært reddet fra. En kvart million kvinner dør i barselseng fordi det mangler sykepleiere. Hvorfor mangler det en sykepleier? De er på arbeid i Europa. I Manchester i England jobber det flere malawiske leger enn det er lager i Malawi. I Zambia vil AIDS epidemien gjøre hvert tredje barn foreldreløs i 2010. Halve befolkningen i Afrika lever for en dollar om dagen, kuene i EU subsidieres med to. hver sjette afrikaner er kronisk syk. Afrikanske lidelser har døds tall som tilsvarer en tsunami i måneden.

Det var fattigdom, sykdom, analfabetisme u – hjelpen skulle avhjelpe, men etter femti år er mange av landene fattigere enn noen gang. Bistanden var knyttet til betingelser som gjorde mottakerlandene avhengige av giverens produkter. Blant suksesslandene er Botswana i det sørlige Afrika. De har ordnet sin økonomi og lever blant annet av en nøye planlagt turisme. Det er ikke billig og dra på safari i Okawangodeltaet. Botswana får ikke bistand lenger, de har løftet seg ut av tapernes rekker og antallet svært fattige har sunket drastisk. Botswana har gjennom årene sagt nei til bistand som ikke passer inn. De mente de viste best selv hva som var godt for Botswana. Bistanden har også gått til regimer med omfattende korrupsjon. Vi har måtte betale under bordet for og bistå fattigfolk. Pengene har gjort mottakerne avhengige. Vi har gjort dem til klienter. For sent ble krav stilt til mottakerne. Men ut av bistandsstatistikken spaserer det samtidig livsfriske unger som kan lese og skrive, forretningskvinner som har fått mikrokreditt og store anlegg som har gitt fiskerier, veier, styrket kultur og elektrisk kraft.

På Khartoum Hilton i Sudan er det stor buffé til frokost. Serveringen og maten er, i likhet med hotellets gjester , svært europeisk. Små smørpakker heter Lurpak og kommer fra Danmark. , bordpakninger med sukker kommer fra samme land. Hvordan er det mulig å sende sukker og smør fra Danmark til Sudan, og selge varene billigere enn det de kan produsere selv?

Jeane Mahuhu er småbruker i Nakuru, ti mil nord for Narobi. Hun er rasende, stamper i fjøsgulvet og sparker i bingen. I butikkene selger de nå egg fra Israel billigere enn dem hun selv kan produsere. Fra EU har det kommet digre berg av ost og ande melkeprodukter, det nytter ikke å konkurrere. Men når hun reiser til Narobi for å selge varene sine, passerer hun store skilt langs veien som sier at denne asfalten er laget av EU. De gir med den ene hånda, og dumper sine subsidierte varer med den andre.

Men er dette hele sannheten? Noen vestlige land har gitt fattige land muligheter på nye markeder. De har fått sjansen til å selge produkter hvor fortrinn som billig arbeidskraft kan gi et godt overskudd. Men det kom ingen varer likevel. De måtte passere et byråkrati med så mange skjemaer og instanser at de fleste ga opp. Opptil 40 kontoer måtte enkelte gjennom, og de korrupte skulle ha sitt.


Samtidig pågår det store narrespill om Afrika. Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair bestemte seg for å sette Afrika på de rikes dagsorden. G8 – møtet med han selv som forman, gjorde Afrika til storsatsning. Han nedsatte en Afrika – kommisjon med flere svarte enn hvite medlemmer og to Afrikanske presidenter, som sammen med Bob Geldof tok plass ved bordet. Kommisjonens forslag gikk langt i kravene om doblet bistand og avvikling av u – landsgjelden. Dessuten kom kommisjonen med krav om nye handelsbetingelser. Deretter kom G8 møte i Gleneagle i Skottland i 2005, samtidig som ti popkonserter med toppstjerner ble fjernsynsoverført til hele verden. Men Afrika tok det helt med ro. Ikke en Afrikansk artist var verdig og få opptre. Det var den hvite verden som samlet seg for og hjelpe Afrika, igjen. Det var full klaff, sa Geldof, og ga sine millioner av publikummere og seere en følelse av at vi hadde gjort jobben nå.

G8 ledere lovet og øke bistanden med 50 milliarder dollar frem til 2010. 18 land skulle få sin gjeld slettet, herav 14 land i Afrika. Men hvor fort kan et løfte brytes? Det tok bare fire dager før arrangørens finansminister og Afrika venn Gordon Brown, forklarte hvordan forholdet mellom bistand og gjeldsslettelse er. Den økte bistanden skulle brukes til og slette gjelda! Etter en uke kunngjorde Tyskland og Italia at de ikke hadde råd til og følge anbefalinger fra G8. Ni dager etter møtet inngikk USA en pakt med Australia, Kina og India om og ikke følge Kyotoavtalen om klimaforandringer, et miljøproblem som i vesentlig grad rammer afrikanske bønder. En måned etter det storstilte møtet i Gleneagle kunne verdensbanken gjøre en foreløpig oppsummering: G8 har ikke gitt, og kommer ikke til og gi 100 prosent gjeldsslettelse. De har ikke satt av mer enn det de 18 gjeldstyngende landene skulle betale i renter og avdrag for tre år fremover. Bob Geldof sa etter G8 møtet: ”mission completed”

Afrika har selv inngått en avtale for samhandel, uavhengig av Vesten, som kan gi kontinentet nye muligheter og handel med andre utviklingsland innen sin sektor, som Brasil og India. Dette kan gi en uavhengighet de ikke før har hatt. Afrikas inder marked har en mulig verdi på 300 milliarder i året. Hvert tredje land i Afrika har de siste ti årene hatt en økonomisk vekst på over fire prosent. I regi av Den Afrikanske Union har halvparten av landene underlagt seg African Peer Review Mechanism, en kvalitetsmåling som gir dem karakter etter sysselsett, menneskerettigheter, korrupsjon, forvaltning og sunn økonomi. På den måten vil de fremstå som gode, eller dårlige handels partnere.

I virkeligheten er Afrika på vei opp, selv om tallene biser at kontinentet er fattigere i dag enn for 25 år siden, og at Afrikas andel av verdenshandelen i samme periode har sunket fra fire til to prosent. Det spørs hvordan man regner. Det internasjonale pengeforbundet, IMF, sier at halvparten av landene, med 75 prosent av Afrikas befolkning, nå har økonomisk fremgang. For tretti år siden hadde ikke Afrika mer en tre demokratisk valgte presidenter. I dag er det 30. Tross Darfur, Somalia og Elfenbenskysten er Afrika inne i omfattende fredsprosesser i Sør – Sudan, Liberia, Sierra Lione, Burundi, Rwanda og Kongo. Tanzania er kommet seg ut av sin negative korrupsjonsspiral. Kenya har riktignok snublende, startet sin kamp mot korrupsjonen, akkurat som Nigeria. Og krigsherrene skal ikke lenger føle seg for trygge i Afrika. Liberias tidligere president Charles Taylor sitter ikke lenger i sitt palass i Monrovia, langt mindre i sin herskaplige eksvilla i Calabar, Nigeria. Han sitter i en celle i Haag og venter på en rettssak med 654 tiltalepunkter om krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheten.

Afrika er gjerne taperen i internasjonale statistikker, men hvem har satt malen for beregningene? Verdens helseorganisasjon , adresse Genève, kan fortelle oss hvor mange mennesker det går per lege i USA, Europa, Asia, Australia og Afrika. Men i de mangfoldige kolonnene er det ikke satt av plass til folkehelbrederne, eller medisinmennene, som er Afrikas viktigste helsearbeidere. Enn om man heller målte hva folk synes om sitt liv og sin tid? Det ville bli en statistikk uten et eneste eksakt beløp for økonomisk vekst eller tap, uten informasjon om fattigdommens håndgripelige realiteter, men kanskje med noen opplysninger om den ikke målbare livslinjen.

Undersøkelsen er allerede utført. Gallup International, med kontorer i 65 land og målinger i 100, har spurt mennesker over hele kloden om deres fremtidsutsikter. Og svarene er forbløffende. De største pessimistene finnes ikke der problemene er størst. I Amerika, både nord og sør, sier 42 prosent av befolkningen at de tror det kommende år blir vanskeligere. i Europa frykter 39 prosent for fremtiden, men i Afrika tror 80 prosent at den kan bli bedre! I en annen undersøkelse som måler utsiktene til økonomisk fremgang, sier mer enn halvparten av de spurte afrikaneren at de er optimistiske.

BBC World Serivce gjennomførte i 2005 en undersøkelse for å kartlegge Afrikas syn på seg selv. Pulse Of Africa. 7500 mennesker i ti afrikanske land ble spurt. Det er den største undersøkelsen i sitt slag som er gjennomført i Afrika, og den måler verken brutto nasjonalprodukt eller utenlandsgjeld. Afrikaneren fikk spørsmål om selg selv, sine ledere og om sitt liv. Ni av ti spurte er stolte av å være afrikanere. Like mange er lojale til sitt land. 80 prosent mener regjeringen håndterer AIDS – problemet på en god måte. I Ghana, Kenya og Rwanda sier 60 prosent at de er fornøyd med korrupsjonsbekjempelsen. Ja, Rwanda er det landet hvor folk har høyest tillit til undervisningssystemet, regjeringens bekjempelse av korrupsjon og evne til og skape nye jobber. De spurte er bedt om og gradere sin tillit til regjeringen på en skal fra en til seks. I Rwanda krysset folk av for fire. Og seks av ti tror livet i familien neste år vil bli som i år, eller bedre. En tredjedel av de spurte er pessimister.

Heltene over alle helter er Nelson Mandela og Kofi Annan. De minst likte er Osama Bin Laden og George W. Bush (54 prosent av muslimene oppfatter samtidig USA som en trussel). De fleste afrikanere regner sitt land som fredlig og går ut fra at andre synes det samme. Og de fleste, med unntak av Nigeria, Malawi og Elfenbenskysten, mener afrikanere er vennlige.

Kanskje er det denne blomstrende livsgleden og den dampende optimismen som trekker meg mot Afrika, og gjør at de dystre tallene aldri får siste ord. For hva kunne ikke dette Afrika fått til, om de lyktes med sin latter og optimisme, sin tålmodighet og oppfinnsomhet. Det kunne blitt til noe

En vakker dag