1 2 3 Begravelse

26 september 2009

Det blåser en sval bris over gårdsplassen. Over gaten sitter kvinner kledd i sort på benker, sørgende kommer til med gode ord og tar alle i familien i hånden. Jeg setter meg ned under det store treet på de hjemmesnekrede benkene og betrakter alt på avstand. Nabogutten, på andre siden av den halvasfalterte veien, døde i natt. Hennes andre barn og miste i ung alder, denne gangen var sønnen hun mistet kun 17.

Gloria tar hånden min og leier meg bort fra skyggen av treet. Jeg ser nå de gamles rynkede ansikter, fylt med alvorlighet og øyne slitne etter å ha felt mange tårer. Jeg neier og tar alle i hånden, viser deres min medlidenhet. Akwaba løper på alles munn, takk på Twi. Glorias kalde hånd møter min, vi går mot huset.

Det ser ut som om han sover, en lang gutt ligger under et hvitt laken på det kalde betonggulvet. Kun hodet og skuldre er udekket. Til høyre for hodet, ligger bibelen. Jeg neier nok en gang, og tar hans besteforeldre i hånden. Jeg kjente ikke gutten, heller ikke hans mor, men jeg kjenner hans tante og onkel. Kun timer før han døde, danset vi og sang i kor med hans onkel – Ruben. Livet er uforutsigbart, ingen av oss kunne gjette gjennom latteren i kveldstimene, hva natten ville bringe for hans nevø.

Det blir stille når moren kommer ut av huset. Ropene hennes skjærer gjennom luften. Hun gråter mens hun gjentatt roper hvorfor. Hennes venner prøver og holde henne på beina, men hun har ikke vilje til og stå. Hun legger seg ned på bakken og forstetter og rope i sin fortvilelse. Ansiktene til de ellers så sprudlende naboene mine under papaya treet den morgenen ble alvorlige. Ingen sier noe. Jeg er for redd til å se på dem, men i øyekroken kan jeg se at deres mørke kinn blir våte av salte tårer.

Hans klassekamerater, kun de kvinlige kommer til. De støtter seg til hverandre. De forsvinner inn i huset og deres høye hyl bærer gjennom betongveggene og ut til landsbyen. Det er som et papirkutt for hjertet, og til og med jeg har problemer med å holde tårene tilbake. Men midt oppe i alle fortvilte tårer høres trommer og sang fra landsbyguttene, også jams klassekamerater. De kommer i en stor flokk dansende opp gaten. De har tomme bensinkanner og metall de lager musikk av. Et inferno av ulike trommelyder som på en vidunderlig måte kler hverandre, skaper rytmen til sangen. En gutt kledd i rødt danser foran, han har en lenke med en blikkboks han svinger foran seg. En katolsk skikk, men de brenner pepper og ikke røkelse. De er kommet for å hente gutten.

Kisten er hvit, guttene bærer den høyt. Unge sterke kropper. Håndtakene laget av gull. Dør noen ung, skal ikke kroppen ligge lenge før den går i jorden. Det skal skje så raskt som mulig. Er personen eldre, skal ikke kroppen i jorden før to måneder.

De løper med kisten til slagene på bensinkannene og vi følger etter. Men så blir det bråk. Ruben og ungguttene begynner nesten og sloss. De har tatt gutten uten familiens tillatelse, Ruben er rasende, blodårene står ut av pannen hans. De eldre snakker han til fornuft. Han enser meg ikke, går rett forbi, men han snur raskt og kommer tilbake. Hilda, Ete Sen? hvordan har du det Hedda?

Vi går langs hovedveien, det er bilene som viker for oss denne gangen. En ung gutt danser rundt kisten med en dødsmaske på, mens han ler høyt. Kisten blir båret inn en smal sti, buskene står tett og dyrelydene blir høyere jo lenger inn i jungelen vi går. De setter ned kisten, to gutter begynner og sloss, men situasjonen roer seg raskt. Det lukter en blanding av afthershave og alkohol av ungguttene, flere av dem er fulle. Det er ingen kirkegård. Gravene er usystematisk plassert der det er plass i den tette skogen. Moren sitter inntil en stamme og gråter høylytt, hun blir ført bort fra gravplassen. De setter kisten i jorden, ingen prest, kun fulle tenåringer. En av de eldre begynner og spa over jord, begravelsen er slutt.

På veien hjem danser fremdels noen av guttene mens de synger, noen gråter, mens andre ler.

I Ghana feirer de den dødes liv, det er ikke rom for den sorg vi hjemme bærer. Her er latter, dans og sang en del av begravelsen. Det er høylytt, ingen er redd for å snakke eller si noe upassende. Her er intet privatliv rundt den avdødes familie eller den avdøde selv.

Solen har gått ned og temperaturen synker, på andre siden av gaten høres mannestemmer. Morens menighet har kommet for og hedre den døde. De synger salmer i mørket, og vinden fører de kraftfulle stemmene gjennom hele landsbyen og mørket senker seg over Ofoase Kokoben

Søndag morgen ble jeg vekket av Jessica, nok et dødsfall hadde inntruffet lørdag, på kvelden, da landsbyen hadde gått og lagt seg. Mr. Dede, en høyt respektert og beundret eldre mann hadde ikke klart kampen mot sukkersyken og leversvikt. Det var han som skulle tatt imot meg og Jessica, min egentlige vertsfamilie. Vi besøkte Mr. Dede en uke før han døde, han var tynn og syk.

Han etterlot seg 4 barn, tre av dem har ikke fullført skolen enda. Moren er arbeidsløs, huset eid av myndighetene. Etter begravelsen vil de miste huset, ingen inntekt, Josephine (vertsmoren min) er bekymret for utfallet for de unge jentene av Mr. Dede`s død. Familien er overført til nabolandsbyen.

Det blir en ny begravelse 19 november!