Afrika er fult av krypdyr og her er noen jeg har møtt på min ferd:

- En slange jeg neste tråkket på da jeg fredfult gikk til jobb en morgen.

- En flyvemaur som bet meg i rumpen i sengen. En liten hendelse, men humøret var på bunn og det endte med krisemaksimering på wegger nivå



- kakerlakker. Jeg kan ikke fordra dette dyret heller ikke lære meg og takle de. Er de under 1 cm, kan jeg tråkke på de. Denne kakerlakken og 13 til hadde en invasjon på toalettet

mitt. Hanene gikk amokk og hakket de i hjel, Gloria trampet på de og jeg skrek! Finner jeg en i sengen min drar jeg HJEM!

Jesus Christ Superstar?

Flere har spurt meg om jeg tror mer på Gud med alt jeg ser?

Jeg ser mye, jeg opplever mye, men jeg vet ikke om jeg klarer å ta alt inn over meg helt enda. Jeg velger å holde en viss avstand til opplevelsene og inntrykkene. Jeg har vanskeligheter med å definere min tro, hva jeg tror på, hvorfor jeg tror. Kan jeg tro på Jesus men ikke Gud? Kan jo tro på budskapet men ikke personene? Hvor mye må jeg faktisk tro på, for og kunne kalle meg troende?

I noen situasjoner ønsker jeg og tro, i andre finner jeg det for vanskelig. Er troen vår kun en lengsel etter svar på umenneskelige spørsmål og tanker. Er det vår trøst eller vårt håp i en fortapt verden. Vender vi oss til denne Gud for å søke trøst og støtte, når våre medmennesker ikke kan finne de riktige ordene?

Er det mennesket eller Gud som skal ha skylden for all elendigheten jeg ser?

Det er for lett å klandre en fiktiv person med som går under navnet Gud for våre valg og handlinger. Hvis jeg kan min bibelhistorie, fikk mennesket fri vilje. Fri vilje innebærer frie valg, vår engen mulighet til å forme vår skjebne! sykdom, sorg, smerte, gråt og død – og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv

ta ansvar, ikke klandr en skjeggete mann som levde for 2000 år siden for din frie vilje. Det kunne sett annerledes ut hvis vi mennesker ville

Hvis Jesus levde, ville jeg heller tro han var mer den joviale typen, fremfor den dystre!

Ghanesiske gutter guds gave til kvinnen? De tror det vertfall selv.

De har kroppene, ni av ti gutter/menn har en så velbygd og velproporsjonert kropp at du må se to ganger på den. Du kan telle magemusklene som på et vaskebrett og på armene buler den ene muskelen ut, større enn den andre. De betaler ikke 700 kroner for og pumpe jern i et svett lokale. Her er det fysisk arbeid som gir det vakre resultatet. Dog er jeg ikke tiltrukket av mørke gutter, men det er da ikke galt og vindusshoppe? Se men ikke røre.

Med disse kroppene kommer jo selvsagt en viss selvfølelse og den faller i gruppen: særdeles god. Her legges det ikke skjul på at de synes godt om seg selv, og de kan ikke skjønne hvorfor de får et nei av meg. Å gå lei av frierier og oppmerksomhet fra det motsatte kjønn trodde jeg aldri skulle skje meg. Men ordene vil du gifte deg med meg, begynner og bli som tørre Mariekjeks, de spyttes bare ut igjen.

Deres åpenhet rundt temaet sex kan også til tider minne mer om 60 årene i Central Park. I dag på stranden fikk jeg tidenes spørsmål. Er du en hvit jomfru? Selvsagt skjønte jeg jo hva denne mannen ville vite, men jeg spilte dum og uviten og latet som jeg ikke forstod spørsmålet. Han gjentok det gladelig 4 ganger, og min respons ble: det er et personlig spørsmål, du får ikke svar. Han kom da frem til sitt poeng med og stille dette spørsmålet og det lød slik:

Jeg er en svart jomfru, så vi kan øve sammen. Ta det Nice and slow, jeg kan gi deg en kroppsmassasje, jeg er flink med hendene mine! Disse nokså vulgære ordene kom i takt med jokkebevegelser.

Jeg kan jo ikke gjøre annet enn og le av deres oppførsel, skulle jeg gjort noe annet ville jeg fått det travelt med og være sint.

The Piano Keys Are Black & White

But Thy Sound Like A Million Colours In My Mind

All good things come to an end?

Å leve et konsekvent liv, å ville noe i verden - det koster. Jeg har nå, for aller først gang, mistet noe nært for og leve mitt konsekvente liv. For med valg føler ansvar, med ansvar følger konsekvenser. Men vet man egentlig at valget man tok, at ansvaret som fulgte ga de riktige konsekvensene? Hvem skulle tro at og ville noe i verden, kan gjøre så vondt.

Hvis du kunne levd evig, hva ville du levd for?

Jeg ville levd for iskrem, sol, markblomster, røde kinn, moreller, bølgeskvulp, grønne blader, høst, solnedgang, soloppgang, venner, opplevelser, grønne enger, markjordbær, mat, skiturer, Nordmarka, musikk, kjærlighet, konserter, film, bøker, gode bøker, fantasi, David Gray, soppturer, barndom, grille pølser, solen som varmer i kinnene, blåbær, bekymringer, sommerferie, realiseringer, sommerfugler i magen, graviditet, søsken, kaffe, sitte på cafe, lese avisen, aftenposten, bilder, malerier, kunst, reiser, holde hender, babyer, årstider, vind, regnvær, viking gummistøvler, konsekvenser, nok en gang kjærlighet, forelskelse, sorg, glede, cappuccino, søtsaker, søndagsturer, reker, familiemiddag, brødre, søstere, opptur, sølepytter, stigespill, besteforeldre, arkitektur, shopping, Afrika, drømmer, dagdrømmer, venninner, hvitvin, skuffelse, kantarell, kjærlighetssanger, kulde, snø, lage snømann, te - lys, kakao, hjemmelagde boller, kosedress, fuglekvitter, sand mellom tærne på stranden, sukkerspinn, tivoli, sirkus, Paris, muffins, pelsjakker, vepsestikk, langrenn, revy, julaften, vårens første løvetann, snøhuler, lykke.

Jeg ville levd for livet

Hva med deg?

Tid kan man si mye om, men forstå lite av.
Fortiden gir oss erfaringer,
nåtiden valgmuligheter og
fremtiden gir oss handlingsrom
så vi kan forandre livet som leves i tiden.
Men hvorfor vet vi ikke hva tid er
når vi er så flinke til å måle den ?

Tid eksisterer ikke, tid kan defineres som en konstant handling, noe som skjer. Nuet er bare en metafor for en tilstand av klarhet og bevissthet over egne tanker og handlinger. Tiden er en mental dimensjon mennesket bruker for å reflektere over sine handlinger i “fortid, nåtid og fremtid” Menneskets begrensning er døden, tilstanden der den fysiske handlingen opphører. Om tiden/handlingen var en fornybar ressurs (Altså evig liv eller evig handling) så ville den ikke ha noen mening. Meningen ligger i livet/handlingen/tidens begrensning. Tiden er ett referansesystem for kontinuerlige handlinger.

Vi lever i nåtiden, med fremtiden i blikket og fortiden i bagasjen. Og innimellom alt dette kommer øyeblikket.
Men er det slik at jo mer en prøver å forklare tilstander, forklare tiden, kommer en lenger bort fra opplevelsen fra og leve nå?

Mange lever med en så gjennomført rutine at det er vanskelig og tro de lever for første gang opplevelsen er tilstanden, tilstanden er tiden, tiden er livet, livet er nå.

DOBBELTMORAL

Da jeg på mandag svingte innom nettet, havnet jeg på Ebay. Som alle jenter unnskylder seg med, var dette ikke planlagt og helt mot min egen vilje. Jeg søkte raskt opp ”fur jacket”, siden dette har vært et ønske de siste årene, men jeg har ikke funnet den rette pelsen til den rette prisen. Jeg skulle jo bare kikke!

Den dukket opp som første alternativ og hadde kun 1 time igjen av buederunden, ja det kunne jeg jo rekke, hadde allerede betalt for to timer med nett. Så jeg opprettet min egen Ebay konto og beveget meg inn på slagmarken. En vakker revepels i grått, fluffy nok med stor nok krage! De fleste jenter merker det på kroppen når de står ovenfor et KUPP, det MÅ KJØPES!

En time senere tikket det inn en mail:
Gratulerer, du har vunnet! – Pelsen var nå min, kjøpt og betalt fra en internett Cafe i Ghana hvor jeg skal drive veldedighet og jobbe for ”fred på jord”.

Dobbeltmoral?
Hva mener du?

Gloria & Meg. En av jentene jeg er mye sammen med her nede!

Vi Gir barna ballonger innimellom, det går ca 5 minutter før alle er poppet!

Her er Kenneth & meg 3 sek før det smalt

Henry & Meg

Baby love

En av tvillingene , minner om en rampunge

Josef aka Agoggo

Day Dream

I det grønne og bakkede landskapet sør for Kumasi står skurene skjeft. Det er et puslespill av sammensatte biter, noen treplanker, en plate av bølgeblikk, plastduker og hjemmelaget murstein. De har en gate og utallige smug. Her er butikker, et marked og en kirke. Allerede ved hovedveien høres et mylder av lyder. Musikk fra hundre radioer, og ikke alle fra samme stasjon. Barnas høye rop, de spiller fotball. Jentenes latter, og non fyldige damer som uffer seg opp bakken. Skolen er ferdig for dagen, barn i uniform er på vei hjem, noen av dem har også en ransel. Det ryker fra mange bål. Svartbredte kokekar er fylt med palmenøtt suppe. På en god dag er det kjøttbiter i suppen. Barna kjenner lukten av kjøtt på delte oljefat. Det ser ut til å bli en flott dag her i Ofoase Kokoben.

Kan fattigdommen være vakker? Det spraker i farger. Her er en blanding av tre og mur og blinkende blekk. Nedrevne reklameplakater i sterke farger er blitt til pynt på vegger og dører. Det har sin sjarm, selv om det er blitt til i armod. Det er ikke noe og glede seg over, med det er nettopp det de vil høre fra meg ”så fint!”. De har fikset på skuret så det er tett og ikke lenger regner inn. Og det er fine fager. Inne er det avvissider med store fargebilder hengt opp, ofte viser de brasilianske stjernespillere.

Ofoase Kokoben er en heldig by, de har en lokal skole. Barna som bor i byen her kan gå til skolen. Foreldrene slipper å spare på maten, for og kunne betale reisepenger for barna. Eller verre, barna trenger ikke gå kilometer, deres korte ben ikke er laget for og tråkke. Ikke alle landsbyer som Ofoase Kokoben.

Kun et steinkast unna idylliske Ofoase Kokoben er en landsby, der de foreldreløse barna ikke har et barnehjem. De brødfør seg på andre familiers gavemildhet. Her ligger heller ingen skole, og de som har mulighet til å dra utenbys, kommer utslitte hjem etter en lang dag. Slik er skjebnen til mange barn i landsbyen.

Visjonen og drømmen er og reise et barnehjem. Det skal spres smil om barnas munn, de som ikke har noe eller noen skal få livet beriket meg kjærlighet og tilhørlighet.

En skole skal bygges, murstein for murstein. en skole vegg i vegg med barnehjemmet. En høyreist bygning. Der barn i uniform løper inn og ut av klasserommene og lærerens høye stemme overdøver barnas ivrige rop. Barna trenger ikke tråkke kilometer deres små føtter ikke er laget for.

Det finnes mennesker som velger og ikke å bevisstgjøre seg, velger og ikke se. Jeg mener ikke at dere alle skal dra ned til Ghana, for det er rett og slett ikke alle som vil eller føler behov for det og det er greit. Men det er bevisstgjøringen som er viktig. Jeg vil bruke min erfaring her nede til og bevisstgjøre mennesker rundt meg, om et samfunn som har minimalt og setter livets små gleder høyt.

Så ta et valg, ta valget i dag og hjelp meg å bygge barnehjemmet!

( mer informasjon om barnehjemmet, planer, fremtidsutsikter, busjetter osv)

Lake Bosumtwi

Det var ikke mye og se da taxien kjørte i et overdrevent høyt tempo oppover de svingete veiene fra Kuntinasi til Abono fredag kveld i mørket. Fire spendte jenter og en tilfeldig forskrekket tilfeldig passasjer fylte taxien med ivrige stemmer og høylytte samtaler. Så stoppet taxien, og det skulle ikke mange sekunder før jeg observerte at vi definitivt ikke var ved en innsjø, og et hotell kunne ikke ligge innenfor en radius på flere kilometer. Vi var i ingenmannsland. Det var bekmørkt, her finnes ingen gatelykter, det er et vestlig fenomen. Taxien hadde havarert og sjåføren var allerede under bilen for og finne kilden til problemet. Jeg merket Have more fait than fair snek seg inn i tankene mine, men ble raskt jaget vekk da en annen taxi stoppet bak oss. Etter å ha dyttet Taxien i motbakke 50 meter, startet bilen og taxien forsvant, uten oss. Have more faith than fair

Den nye taxien tok oss med til Lake Point Guesthouse, som ligger 2,5 kilometer inn i bushen fra den fattige landsbyen Abono. De 2,5 kilometerne var, ja la oss si det sånn at vi måtte krysse en elv med taxien og vi kjørte ikke på en bro. Det legger listen for vei standarden.

Det var som avrusning for kroppen å oppholde seg ved lake Bosumtwi. Aldri på mine leveår har mine øyne fått sett noe så vakkert. En innsjø på 25 kvadratkilometer, formet av en meteor, omringet av åser og uberørt vegetasjon. Det var ikke en lyd, kun det naturen ville gi meg av tilfeldig fuglekvitter og hundrevis av ulike krypdyr som prøvde og samstemme lydene sine. Det var så stille at jeg kunne høre vannet mellom fingrene på fiskerne som padlet med hende på de plankeformede trebåtene sine et par 50 meter ute. Det var rom for og lufte sjelen, henge den til tørk og slippe alle bekymringer. Jeg kunne senke skuldrene.

Jessica & jeg bodde i en bungalow i en burgunder rød farge, Sofia og Anita i den neste. I rommet en dobbeltseng, bord og stoler, en kommode og et speil. Det kunne ikke sammenliknes med et europeisk hotellrom, dette var husvarmt, kjærlig og vakkert. Like vakkert var det utenfor, det var som en enorm hage med små stier av lys skifer som førte til de ulike bungalowene. Palmene hang over hodet mitt, blomstene trengte inn og kilte i nesen, overalt var det farger og det dukket stadig opp et nytt fascinerende tre eller en blomst du måtte studere nærmere.

Bland alle disse herlighetene lå jeg på en solseng ved stranden, ingen tanker, kun meg, boken min og den varme solen.

bilde 1: En lokal fisker samler inn dagens fangst

Bilde 2: Bungalowen Jessica & Jeg bodde i

Bilde 3: De lokale rampeungene

Bilde 4: Lake Bosumtwi tidlig om morningen

Synes du dette var overdrevent fylt med klisjeer og at det gjennomsyrer en lykke som gjør deg kvalm forbred deg på og kaste opp:

Jeg var så lykkelig og alle klisjeene er ekte

Eneste negative bemerkning: jeg ble solbrent

(Sofia er en svensk frivillig, Anita en norsk, de jobber begge på et barnehjem nord for Kumasi, jeg kjenner de gjennom organisasjonen min Syto)

Yoga for sjelen

Timene tikker, dagene går og ukene flyr her i mitt Afrika. Det er allerede gått 37 dager, 888 timer og 53 280 minutter, hvis mine matematiske bergninger er riktige! Hva har alle disse minuttene lært meg, hva har Afrika gitt meg så langt?

I help you and you help me down the road

Dette fungerer på lik linje som karma, dine handlinger vil gjenspeile hva som vil skje med deg i livet. Som om sjelen er et speil, og dine handlinger reflekteres som ditt eget speilbilde. Du skal hjelpe andre på deres vei, strekke ut hånden. Det innebærer alle små hverdagslige gjøremål, til større mer betydningsfulle handlinger. Aldri har jeg møtt en slik vennlighet og når noen hjelper meg gjør de det helhjertet. De peker ikke i retningen du skal gå, de slipper det de har i hendene og følger deg helt til du er fremme. Og når du sier: takk for at du fulgte meg, det hadde du ikke trengt.

Svarer de: det er min plikt, i help and you help me down the road.

( de mener jeg hjelper de, som er kommet for å jobbe frivillig, jeg finner deres takknemmelighet vakker)

Have more faith than fair

Du skal tro på det gode I mennesket, du skal møte situasjonen eller utfordringen med et åpent sinn, uten fordommer eller gitte forestillinger om hvordan situasjonen vil ende eller hvordan utfallet av erfaringen vil bli. Du skal tro at menneskene rundt deg vil hjelpe deg, vise deg vei men ikke være naiv. Når frykten innhenter deg i situasjonen skal du lukke øynene, hviske lavt for deg selv: Have more faith than fair - og tro på det beste i mennesket.

Everything happens for a reason

Det sies at motgang gjør en sterk, men det er ikke hele sannheten. Motgang gir en mulighet til å bli sterk. veien gjennom livet er ikke en opptråkket sti, du må selv velge retning og tråkke den. Alt skjer for en grunn, du er skjenket erfaringen for en grunn, det er ikke tilfeldig. Den skal komme til nytte sener i livet. Selv i sorg eller glede, opptur eller nedtur, du er herren over ditt eget liv. Det er ikke alltid du vil kunne råde over det, men du kan være med på å bevisstgjøre, ha innflytelse og ta valg. alt skjer for en grunn, livet er det det er, verken mer eller mindre – aksepter det som skjer å ta det med deg som lærdom, det vil gjøre deg kolk.

De siste 888 timene og 54 280 minuttene 3196800 sekundene har jeg prøvd og leve etter de Afrikanske ordtakene. Det har gitt meg overraskende mange gode stunder og lært meg og takle vanskelige situasjoner på en ny måte, jeg møter de med åpent sinn. Jeg tar en negativ erfaring med meg, som en positiv, jeg lar opplevelsen vokse med meg. Det gjør livet lysere!

PRØV DET!

Sjokoladebarn , ja takk.

Du må elske han. Kenneth, gutten med de store sjokoladebrune øynene og det lure smilet. Hver gang jeg ser på han, er det som om han stjeler en bit av meg. Kenneth er selve definisjonen på å ta livet med ro. Han har overhode ikke noe behov for å undersøke hver krok, hvert hjørne og hvert rom i barnehjemmet. Men om han først forsvinner, er det et sted han alltid befinner seg. På jenterommet, iført et par hye heler, som han vandrer rundt i på gulvet. Gjerne i en sirkel. Om han blir tatt på fersken, er han ikke det minste flau, men responderer med å smile lurt og le en humoristisk latter.

Jeg vil nesten påstå og kalle han lat, eller særdeles lite utforskende. Han sitter gjerne på fanget, med en duplo kloss eller to, som han underholdes av i en overdrevent lang tid. Heller ikke da Kenneth kom i rett i den rette alder for og begynne å gå, var denne fysiske utfordringen ikke så interessant. Han ville heller sitte på rumpa og betrakte en mye yngre Joseph, stampe seg av gårde på ustøe føtter. Han minner meg om en annen liten lat fettklump av en 2 åring, meg selv!

Ordforrådet er like tynt som håret på hodet hans, men når først noen gloser danser seg frem på leppene hans, er de alltid like uforståelige og vittige og høre på. Det viktigste er da at han prøver, ikke at det blir riktig.

Om han bare kunne vært min, mitt eget avkom. Hadde det vært en mulighet for å ta han med meg hjem i januar, hadde jeg ikke nølt. Men dessverre er det ikke lov å kidnappe barn fra Ghana til Norge!

Å tenke på den dagen jeg skal dra fra Kenneth føles som et papirkutt for hjerte….

Afrika en vakker dag

Hva er sannheten om Afrika? Det er som å spørre etter sannheten om Europa. Mener vi Balkan eller Skandinavia? Tsjekkia eller Irland? Om Afrika kan det sies at fire millioner barn dør hvert år av sykdommer de med en shilling kunne vært reddet fra. En kvart million kvinner dør i barselseng fordi det mangler sykepleiere. Hvorfor mangler det en sykepleier? De er på arbeid i Europa. I Manchester i England jobber det flere malawiske leger enn det er lager i Malawi. I Zambia vil AIDS epidemien gjøre hvert tredje barn foreldreløs i 2010. Halve befolkningen i Afrika lever for en dollar om dagen, kuene i EU subsidieres med to. hver sjette afrikaner er kronisk syk. Afrikanske lidelser har døds tall som tilsvarer en tsunami i måneden.

Det var fattigdom, sykdom, analfabetisme u – hjelpen skulle avhjelpe, men etter femti år er mange av landene fattigere enn noen gang. Bistanden var knyttet til betingelser som gjorde mottakerlandene avhengige av giverens produkter. Blant suksesslandene er Botswana i det sørlige Afrika. De har ordnet sin økonomi og lever blant annet av en nøye planlagt turisme. Det er ikke billig og dra på safari i Okawangodeltaet. Botswana får ikke bistand lenger, de har løftet seg ut av tapernes rekker og antallet svært fattige har sunket drastisk. Botswana har gjennom årene sagt nei til bistand som ikke passer inn. De mente de viste best selv hva som var godt for Botswana. Bistanden har også gått til regimer med omfattende korrupsjon. Vi har måtte betale under bordet for og bistå fattigfolk. Pengene har gjort mottakerne avhengige. Vi har gjort dem til klienter. For sent ble krav stilt til mottakerne. Men ut av bistandsstatistikken spaserer det samtidig livsfriske unger som kan lese og skrive, forretningskvinner som har fått mikrokreditt og store anlegg som har gitt fiskerier, veier, styrket kultur og elektrisk kraft.

På Khartoum Hilton i Sudan er det stor buffé til frokost. Serveringen og maten er, i likhet med hotellets gjester , svært europeisk. Små smørpakker heter Lurpak og kommer fra Danmark. , bordpakninger med sukker kommer fra samme land. Hvordan er det mulig å sende sukker og smør fra Danmark til Sudan, og selge varene billigere enn det de kan produsere selv?

Jeane Mahuhu er småbruker i Nakuru, ti mil nord for Narobi. Hun er rasende, stamper i fjøsgulvet og sparker i bingen. I butikkene selger de nå egg fra Israel billigere enn dem hun selv kan produsere. Fra EU har det kommet digre berg av ost og ande melkeprodukter, det nytter ikke å konkurrere. Men når hun reiser til Narobi for å selge varene sine, passerer hun store skilt langs veien som sier at denne asfalten er laget av EU. De gir med den ene hånda, og dumper sine subsidierte varer med den andre.

Men er dette hele sannheten? Noen vestlige land har gitt fattige land muligheter på nye markeder. De har fått sjansen til å selge produkter hvor fortrinn som billig arbeidskraft kan gi et godt overskudd. Men det kom ingen varer likevel. De måtte passere et byråkrati med så mange skjemaer og instanser at de fleste ga opp. Opptil 40 kontoer måtte enkelte gjennom, og de korrupte skulle ha sitt.


Samtidig pågår det store narrespill om Afrika. Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair bestemte seg for å sette Afrika på de rikes dagsorden. G8 – møtet med han selv som forman, gjorde Afrika til storsatsning. Han nedsatte en Afrika – kommisjon med flere svarte enn hvite medlemmer og to Afrikanske presidenter, som sammen med Bob Geldof tok plass ved bordet. Kommisjonens forslag gikk langt i kravene om doblet bistand og avvikling av u – landsgjelden. Dessuten kom kommisjonen med krav om nye handelsbetingelser. Deretter kom G8 møte i Gleneagle i Skottland i 2005, samtidig som ti popkonserter med toppstjerner ble fjernsynsoverført til hele verden. Men Afrika tok det helt med ro. Ikke en Afrikansk artist var verdig og få opptre. Det var den hvite verden som samlet seg for og hjelpe Afrika, igjen. Det var full klaff, sa Geldof, og ga sine millioner av publikummere og seere en følelse av at vi hadde gjort jobben nå.

G8 ledere lovet og øke bistanden med 50 milliarder dollar frem til 2010. 18 land skulle få sin gjeld slettet, herav 14 land i Afrika. Men hvor fort kan et løfte brytes? Det tok bare fire dager før arrangørens finansminister og Afrika venn Gordon Brown, forklarte hvordan forholdet mellom bistand og gjeldsslettelse er. Den økte bistanden skulle brukes til og slette gjelda! Etter en uke kunngjorde Tyskland og Italia at de ikke hadde råd til og følge anbefalinger fra G8. Ni dager etter møtet inngikk USA en pakt med Australia, Kina og India om og ikke følge Kyotoavtalen om klimaforandringer, et miljøproblem som i vesentlig grad rammer afrikanske bønder. En måned etter det storstilte møtet i Gleneagle kunne verdensbanken gjøre en foreløpig oppsummering: G8 har ikke gitt, og kommer ikke til og gi 100 prosent gjeldsslettelse. De har ikke satt av mer enn det de 18 gjeldstyngende landene skulle betale i renter og avdrag for tre år fremover. Bob Geldof sa etter G8 møtet: ”mission completed”

Afrika har selv inngått en avtale for samhandel, uavhengig av Vesten, som kan gi kontinentet nye muligheter og handel med andre utviklingsland innen sin sektor, som Brasil og India. Dette kan gi en uavhengighet de ikke før har hatt. Afrikas inder marked har en mulig verdi på 300 milliarder i året. Hvert tredje land i Afrika har de siste ti årene hatt en økonomisk vekst på over fire prosent. I regi av Den Afrikanske Union har halvparten av landene underlagt seg African Peer Review Mechanism, en kvalitetsmåling som gir dem karakter etter sysselsett, menneskerettigheter, korrupsjon, forvaltning og sunn økonomi. På den måten vil de fremstå som gode, eller dårlige handels partnere.

I virkeligheten er Afrika på vei opp, selv om tallene biser at kontinentet er fattigere i dag enn for 25 år siden, og at Afrikas andel av verdenshandelen i samme periode har sunket fra fire til to prosent. Det spørs hvordan man regner. Det internasjonale pengeforbundet, IMF, sier at halvparten av landene, med 75 prosent av Afrikas befolkning, nå har økonomisk fremgang. For tretti år siden hadde ikke Afrika mer en tre demokratisk valgte presidenter. I dag er det 30. Tross Darfur, Somalia og Elfenbenskysten er Afrika inne i omfattende fredsprosesser i Sør – Sudan, Liberia, Sierra Lione, Burundi, Rwanda og Kongo. Tanzania er kommet seg ut av sin negative korrupsjonsspiral. Kenya har riktignok snublende, startet sin kamp mot korrupsjonen, akkurat som Nigeria. Og krigsherrene skal ikke lenger føle seg for trygge i Afrika. Liberias tidligere president Charles Taylor sitter ikke lenger i sitt palass i Monrovia, langt mindre i sin herskaplige eksvilla i Calabar, Nigeria. Han sitter i en celle i Haag og venter på en rettssak med 654 tiltalepunkter om krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheten.

Afrika er gjerne taperen i internasjonale statistikker, men hvem har satt malen for beregningene? Verdens helseorganisasjon , adresse Genève, kan fortelle oss hvor mange mennesker det går per lege i USA, Europa, Asia, Australia og Afrika. Men i de mangfoldige kolonnene er det ikke satt av plass til folkehelbrederne, eller medisinmennene, som er Afrikas viktigste helsearbeidere. Enn om man heller målte hva folk synes om sitt liv og sin tid? Det ville bli en statistikk uten et eneste eksakt beløp for økonomisk vekst eller tap, uten informasjon om fattigdommens håndgripelige realiteter, men kanskje med noen opplysninger om den ikke målbare livslinjen.

Undersøkelsen er allerede utført. Gallup International, med kontorer i 65 land og målinger i 100, har spurt mennesker over hele kloden om deres fremtidsutsikter. Og svarene er forbløffende. De største pessimistene finnes ikke der problemene er størst. I Amerika, både nord og sør, sier 42 prosent av befolkningen at de tror det kommende år blir vanskeligere. i Europa frykter 39 prosent for fremtiden, men i Afrika tror 80 prosent at den kan bli bedre! I en annen undersøkelse som måler utsiktene til økonomisk fremgang, sier mer enn halvparten av de spurte afrikaneren at de er optimistiske.

BBC World Serivce gjennomførte i 2005 en undersøkelse for å kartlegge Afrikas syn på seg selv. Pulse Of Africa. 7500 mennesker i ti afrikanske land ble spurt. Det er den største undersøkelsen i sitt slag som er gjennomført i Afrika, og den måler verken brutto nasjonalprodukt eller utenlandsgjeld. Afrikaneren fikk spørsmål om selg selv, sine ledere og om sitt liv. Ni av ti spurte er stolte av å være afrikanere. Like mange er lojale til sitt land. 80 prosent mener regjeringen håndterer AIDS – problemet på en god måte. I Ghana, Kenya og Rwanda sier 60 prosent at de er fornøyd med korrupsjonsbekjempelsen. Ja, Rwanda er det landet hvor folk har høyest tillit til undervisningssystemet, regjeringens bekjempelse av korrupsjon og evne til og skape nye jobber. De spurte er bedt om og gradere sin tillit til regjeringen på en skal fra en til seks. I Rwanda krysset folk av for fire. Og seks av ti tror livet i familien neste år vil bli som i år, eller bedre. En tredjedel av de spurte er pessimister.

Heltene over alle helter er Nelson Mandela og Kofi Annan. De minst likte er Osama Bin Laden og George W. Bush (54 prosent av muslimene oppfatter samtidig USA som en trussel). De fleste afrikanere regner sitt land som fredlig og går ut fra at andre synes det samme. Og de fleste, med unntak av Nigeria, Malawi og Elfenbenskysten, mener afrikanere er vennlige.

Kanskje er det denne blomstrende livsgleden og den dampende optimismen som trekker meg mot Afrika, og gjør at de dystre tallene aldri får siste ord. For hva kunne ikke dette Afrika fått til, om de lyktes med sin latter og optimisme, sin tålmodighet og oppfinnsomhet. Det kunne blitt til noe

En vakker dag

Dagene Er Hva Jeg Vil De Skal Være

En skal ikke forbanne livet og ikke anse seg selv som et offer for en urettferdighet. Det er ingen urett som er begått mot deg. Sykdom, sorg og s

merte eksisterer, det er et faktum vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at du og dine skal skånes. Du står ikke i noen særstilling, selv om du ønsker og tro dette er noe som kun skjer andre. Dette er en del av livet. Å leve er også risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død – og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv.

Sorg er ingen sykdom. Du skal ikke frykte smertene og tårene, det er tegn på at du lever. Det er mange valg og ta, men det viktigste er kanskje og ta et valg om og ikke leve et evig liv i sorg. En må velge at dagene videre skal være gode dager – meningsfulle dager. Første steg er og ville!
Verden er full av etablerte sannheter om hvordan vi skal fødes, leve og dø. Disse etablerte sannhetene kan være tunge og bære. For hvem eier disse sannhetene? En av de mange oppskriftene sier at sorg er en prosess en må gjennom, at den tar tid, men en må legge det vonde bak seg, og leve videre. Men hva med å integrere sorgen i fremtiden. Ta med seg både sorgen og gleden, tårene og smilene, nedturene og oppturene, kjærligheten og nærheten. Gjør de til en del av din identitet, ta de frem når du trenger, men ikke la de styre hverdagen og identiteten din.

Det sies at motgang gjør en sterk, men det er ikke hele sannheten. Motgang gir en mulighet til og bli sterk. veien gjennom sorgen er ikke en opptråkket sti, du må selv velge retning og tråkke den.
Selv i sorge eller glede, opptur eller nedtur, du er herren over ditt eget liv. Det er ikke alltid du vil kunne råde over det, men du kan være med på å bevisstgjøre, ha innflytelse og ta valg.

Du vil falle, noen ganger dypere og mørkere, men du må ikke glemme og plukke deg selv opp. Det kommer en tid der valget må tas, hvor de etablerte sannhetene vil innhente deg. Og det er kun da, i det øyeblikket, du har mulighet til å være herren over ditt eget liv.

Det sies nemmelig at vi ikke får mer en vi håndterer.

Etter mange utfordringer, kulturforskjeller og tårer har jeg bestemt meg for at jeg må gjøre dagene til det jeg vil de skal være.

Afrikanerne klarer det, da skal faen meg jeg også klare det!

Min Hverdag I Bilder

Kjøkkenet Mitt

Organisering av rommet

Huset til Josephine (hvertsmoren min)

Bøttene jeg heller kaldt vann over kroppen med også kjent som dusj!

Toalett skuret på gårdsplassen

Toalettet mitt

Malaria kom treng deg på – her skal du ei motstand finne

Svimmelhet, slapphet, kvalme, hodepine, magesmerter og magetrøbbel – ja det er 6 av 10 symptomer på Malaria. Mot min egen vilje sendte Josephine meg til sykehuset i Kumasi mandag morgen. Jeg nektet å dra inn på lørdag ”jeg skal gå syk minst tre dager før jeg skal på noe sykehus” – ”det er sikkert bare maten, magen min er ikke vandt med den vet du jo”. Vel der skulle jeg ta feil. Tre dager var gått og Diana fra SYTO (organisasjonen) fulgte meg til CoCo klinikken i Kumasi.

Som de fleste andre sykehus, bestod det i venting og enda mer venting. Jeg hadde jo fulgt 3 barn fra barnehjemmet til St. Michaels Hospital, jeg var litt kjent med rutinene. Etter 5 timer så legen på meg og sa: Du har Malaria. Faen tenkte jeg! Ikke fordi jeg har malaria, men Josephine vant! Det meste handler om og vinne mellom Jessica, Josephine og meg, en evig konkurranse i og ha rett, spise mest mat osv. Og nå hadde hun vunnet, IGJEN! Nå er jeg 5 kilo lettere og ser ikke særlig pigg ut!

14 piller i 3 dager skal ta knekken på Malaria. Jeg går nå under kallenavnet Malaria Girl og Kofi Malaria Boy, sammen utgjør vi The Malaria Children. (Kofi, den 1.5 år gamle sønnen til Josephine)

Å være syk i Ghana er ikke som og være syk hjemme. Her er ingen TV, var dyne, varm dusj og ingen internett til å underholde deg! Her er jeg alene i sengen med bøker og I pod. Josephine har utnevnt seg selv til dr. Jo, og jeg kan glemme å gå på jobb hele uken. Og si Jo imot, er verre enn og si min egen mor imot. Har hun bestemt seg, har hun bestemt seg!

Men fortvil ikke, Selv om Malaria er, sammen med HIV/AIDS, en av de sykdommene som tar flest liv i Afrika, flest barne liv, er den harmløs om du får behandling tidlig.
Problemet startet her:
Symptomene er så ”vanlige”- oppkast, kvalme, feber, magetrøbbel, magesmerter, hoste osv. Mange kommer for sent til lengen med deres Babyer og livet kan ikke reddes. Samtidig kan de ikke betale for medisinene, eller regningen fra sykehuset. Helseforsikring er kun utbredt blant de ”velstående”. En sykdom som kan kureres på 3 dager, som KAN være dødelig, men ikke trenger og være det, tar livet av 4500 mennesker årlig i Ghana. Medisinene kostet meg 70 kroner, men 70 kroner for en enslig mor med 10 malariasyke barn, er 70 korner for mye.

Verden er urettferdig. Jeg kan betale for min medisin, men det er ikke sikkert moren til den lille jenta med feberansikt på venteværelse kan tilby hennes datter det samme.

Mandag kom en ny frivillig til barnehjemmet, Hedda 20 år fra Oslo og nei, det er ikke jug!
Jeg vet ikke om jeg kjenner henne eller ikke, siden Jo holder meg fanget på rommet. Men jeg skal finne det ut til mandag!

Tirsdag kom en 7uker gammel baby til barnehjemmet. Kun foret på vann de 7 dagene hun har levd, har satt sine spor. Du kan telle ribbenene, øynene er som to hull i en hodeskalle, det ser ut som et skjelett trukket med hud. Melken hun har begynt og få, kaster hun opp. Kroppen sliter med å ta til seg næring, men vi krysser fingrene for at hun vil klare og ta til seg næring, og legge på seg noen kilo den kommende uken!

Torsdag skulle Jessica få smake på litt sykdom, hun fikk høy feber etterfulgt av oppkast, svimmelhet og diaré fra helvete. Hun ble lagt inn på sykehuset, fikk samtlige sprøyter og så bar det hjem igjen med diagnosen bakteriell diaré.

Fredag var jeg på en ukes feiring av mr. De des en ukes feiring av hans dødsfall. Ja, det innebærer en hel masse kulturelle innslag, jeg ikke helt forstår meg på. Jeg var innom 3 ulike hus, tok totalt 40 mennesker i hånden, viste min sorg og dro hjem. En lastebil full av hans studenter spilte musikk, trommer, trompet og tuba lagde rytmer jentene kunne danse til. Jeg fant ut det ville bli litt for mye av det gode og bli der HELE dagen, så jeg rømte unna etter tre timer.

Etter å ha ligget og stirret i veggen i en uke, måtte jeg inn til Kumasi denne helgen! Jeg bor på et hotell, som etter Afrika standard er ganske bra! Det er rent, dusj, badekar og toalett. Det er fult av kakerlakker og varmtvann er det heller ikke og få. Men det føles som en bit av himmelen. Jeg bor her med to andre norske jenter som jobber på et Hiv/ Aids prosjekt. I dag skal vi kose oss ved bassengkanten på Georiga hotell, og spise chips og kylling til middag. I går spiste jeg til og med sjokolade, som er en sjelden var her nede! Jeg ser frem til en ny uke, etter og ha ladet opp batteriene mine med en ”luksushelg”!

men jeg FORTJENER DET!

1 2 3 Begravelse

26 september 2009

Det blåser en sval bris over gårdsplassen. Over gaten sitter kvinner kledd i sort på benker, sørgende kommer til med gode ord og tar alle i familien i hånden. Jeg setter meg ned under det store treet på de hjemmesnekrede benkene og betrakter alt på avstand. Nabogutten, på andre siden av den halvasfalterte veien, døde i natt. Hennes andre barn og miste i ung alder, denne gangen var sønnen hun mistet kun 17.

Gloria tar hånden min og leier meg bort fra skyggen av treet. Jeg ser nå de gamles rynkede ansikter, fylt med alvorlighet og øyne slitne etter å ha felt mange tårer. Jeg neier og tar alle i hånden, viser deres min medlidenhet. Akwaba løper på alles munn, takk på Twi. Glorias kalde hånd møter min, vi går mot huset.

Det ser ut som om han sover, en lang gutt ligger under et hvitt laken på det kalde betonggulvet. Kun hodet og skuldre er udekket. Til høyre for hodet, ligger bibelen. Jeg neier nok en gang, og tar hans besteforeldre i hånden. Jeg kjente ikke gutten, heller ikke hans mor, men jeg kjenner hans tante og onkel. Kun timer før han døde, danset vi og sang i kor med hans onkel – Ruben. Livet er uforutsigbart, ingen av oss kunne gjette gjennom latteren i kveldstimene, hva natten ville bringe for hans nevø.

Det blir stille når moren kommer ut av huset. Ropene hennes skjærer gjennom luften. Hun gråter mens hun gjentatt roper hvorfor. Hennes venner prøver og holde henne på beina, men hun har ikke vilje til og stå. Hun legger seg ned på bakken og forstetter og rope i sin fortvilelse. Ansiktene til de ellers så sprudlende naboene mine under papaya treet den morgenen ble alvorlige. Ingen sier noe. Jeg er for redd til å se på dem, men i øyekroken kan jeg se at deres mørke kinn blir våte av salte tårer.

Hans klassekamerater, kun de kvinlige kommer til. De støtter seg til hverandre. De forsvinner inn i huset og deres høye hyl bærer gjennom betongveggene og ut til landsbyen. Det er som et papirkutt for hjertet, og til og med jeg har problemer med å holde tårene tilbake. Men midt oppe i alle fortvilte tårer høres trommer og sang fra landsbyguttene, også jams klassekamerater. De kommer i en stor flokk dansende opp gaten. De har tomme bensinkanner og metall de lager musikk av. Et inferno av ulike trommelyder som på en vidunderlig måte kler hverandre, skaper rytmen til sangen. En gutt kledd i rødt danser foran, han har en lenke med en blikkboks han svinger foran seg. En katolsk skikk, men de brenner pepper og ikke røkelse. De er kommet for å hente gutten.

Kisten er hvit, guttene bærer den høyt. Unge sterke kropper. Håndtakene laget av gull. Dør noen ung, skal ikke kroppen ligge lenge før den går i jorden. Det skal skje så raskt som mulig. Er personen eldre, skal ikke kroppen i jorden før to måneder.

De løper med kisten til slagene på bensinkannene og vi følger etter. Men så blir det bråk. Ruben og ungguttene begynner nesten og sloss. De har tatt gutten uten familiens tillatelse, Ruben er rasende, blodårene står ut av pannen hans. De eldre snakker han til fornuft. Han enser meg ikke, går rett forbi, men han snur raskt og kommer tilbake. Hilda, Ete Sen? hvordan har du det Hedda?

Vi går langs hovedveien, det er bilene som viker for oss denne gangen. En ung gutt danser rundt kisten med en dødsmaske på, mens han ler høyt. Kisten blir båret inn en smal sti, buskene står tett og dyrelydene blir høyere jo lenger inn i jungelen vi går. De setter ned kisten, to gutter begynner og sloss, men situasjonen roer seg raskt. Det lukter en blanding av afthershave og alkohol av ungguttene, flere av dem er fulle. Det er ingen kirkegård. Gravene er usystematisk plassert der det er plass i den tette skogen. Moren sitter inntil en stamme og gråter høylytt, hun blir ført bort fra gravplassen. De setter kisten i jorden, ingen prest, kun fulle tenåringer. En av de eldre begynner og spa over jord, begravelsen er slutt.

På veien hjem danser fremdels noen av guttene mens de synger, noen gråter, mens andre ler.

I Ghana feirer de den dødes liv, det er ikke rom for den sorg vi hjemme bærer. Her er latter, dans og sang en del av begravelsen. Det er høylytt, ingen er redd for å snakke eller si noe upassende. Her er intet privatliv rundt den avdødes familie eller den avdøde selv.

Solen har gått ned og temperaturen synker, på andre siden av gaten høres mannestemmer. Morens menighet har kommet for og hedre den døde. De synger salmer i mørket, og vinden fører de kraftfulle stemmene gjennom hele landsbyen og mørket senker seg over Ofoase Kokoben

Søndag morgen ble jeg vekket av Jessica, nok et dødsfall hadde inntruffet lørdag, på kvelden, da landsbyen hadde gått og lagt seg. Mr. Dede, en høyt respektert og beundret eldre mann hadde ikke klart kampen mot sukkersyken og leversvikt. Det var han som skulle tatt imot meg og Jessica, min egentlige vertsfamilie. Vi besøkte Mr. Dede en uke før han døde, han var tynn og syk.

Han etterlot seg 4 barn, tre av dem har ikke fullført skolen enda. Moren er arbeidsløs, huset eid av myndighetene. Etter begravelsen vil de miste huset, ingen inntekt, Josephine (vertsmoren min) er bekymret for utfallet for de unge jentene av Mr. Dede`s død. Familien er overført til nabolandsbyen.

Det blir en ny begravelse 19 november!

Uke 39 - Den turbulente uken

Jeg har gjort det IGJEN, mot alles råd og kommentarer. Jeg har flettet HELE håret mitt denne gangen! De er festet til hodebunnen ca 5 cm bakover, i fletter. Resten av håret er tvinnet på en spesiell måte. Men de sitter tett i tett og skal ikke vaskes på 2 måneder, ikke med vann en gang, så dette kan bli interessant.
To jenter på 11 år ca har blitt våre språklærere, og Twi begynner sakte og synke inn. De dramatiserer situasjoner, peker og finner gjenstander og lærer oss navnene. Jeg kan nå faktisk en del gloser, og det er ikke så vanskelig. Men jeg skal kun lære det muntlig, så jeg kan kommunisere med naboene og
Menneskene i landsbyen.
Jeg har også blitt bedre kjent med Linda på 26, hennes mann Kofi og deres sønn Visdom på 2 år. De er venner med Ruben, som vi kaller Asase Afom. Linda er en sprudlende dame, med bein i nesa og er fast bestemt på og gifte seg med Jessicas eldre bror på 22 år, selv om hun er gift og har barn.

Så kom Tony!

Det er en tidlig morgen og jeg har akkurat nådd toppen på den siste oppoverbakken til jobben. I bunnen av den lange slake bakken kan vi se Joyce og to gutter løper. De leker tenker jeg, så koselig!
Da jeg kom nærmere hørte jeg den gråtkvalte pusten til Joyce. Tony løp etter med en kjepp. Han slo løs på henne, først over ryggen, så lårene, leggene, magen, skuldrene og så knakk kjeppen.
Joyce fikk forsprang og hadde begynt å løpe opp den lange bakken, hun løp rett forbi oss. Tony hadde hentet en ny kjepp i grøftekanten, blikket hans var feste på Joyce og han enset ikke mitt nærvær. Jeg var redd for og snu meg, i frykt for hva jeg ville se.

Joyce hadde stoppet og løpe, hun orket ikke mer og Tony fortsatte og slå henne. Med høyreist hånd smal han kjeppen gang på gang over Joyce kropp. Han brydde seg ikke om hylene hun ga fra seg. Vi stoppet en av de eldre guttene, David, og spurte hvorfor Tony slo Joyce. ”Hun ville ikke gå på skolen” – og det var grunnen til og denge løs på en ung jente!

Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Vel, jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv, jeg kunne jo kanskje klart og stoppet galskapen. Men det sinnet og raseriet som for over Tonys ansikt da han passerte meg, var grunn nok til å holde meg unna. Jeg gikk heller den ”riktige veien”.
Sjokkert og satt ut av hendelsen, og enda mer sjokkert over Tonys oppførsel da han kom tilbake: Han satte seg ned, slo an en prat som om dette var en morgen helt lik alle andre.
Jeg dro den dagen klokken ti fra barnehjemmet.

Jessica og jeg kontaktet SYTO (organisasjonen) og Helen kom til Ofoase Kokoben for å snakke med oss. Vi fikk bekreftet at den type vold mot barn ikke er tillat og det ville få konsekvenser for Tony. Ghanas lovgivning gir mødre /jenter lov til å klapse barna på hånden eller rumpen om de ikke lystrer. Det er ikke lov for menn å gi denne typen straff og det er uakseptabelt med ytligere vold mot barn. Tony fikk en leksjon, en advarsel: Du har ingen rett under noen omstendigheter til og legge en finger på et barn, du har heller ingen rett til og oppsøke de frivillige som jobber her, helle rikke være i overkant ”vennlig” mot de eldre jentene som jobber/ bor på barnehjemmet!

Nå sier verken Tony hei eller hade til meg, De maser heller ikke om penger eller donasjoner til barnehjemmet og Paulina, sjefen selv, Kom bort og takket Meg personlig for mitt engasjement og fysiske tilstedeværelse. Nå hadde alle de små noen som passet på dem, holdt dem når de gråt og lekte med dem. Takk. De ordene ga ny motivasjon og jeg er klar for og forsette der jeg slapp!

Så kom døden og banket på døren til Ofoase Kokoben

Overfladisk i afrika - Ja innimellom

Det er rart hvordan Jessica & Jeg ligger og ramser opp de tingene vi savner mest hjemmefra. Utenom et rent toalett og en dusj handler det meste om mat. Vi snakker så detaljert om maten vi savner, at det skummer i munnvikene våre.

(Jeg drømte til og med at jeg spiste laks med poteter i helgen)

Topp 10 ting jeg har mest lyst på om dagen:

1. Ben & Jerrys is fra Deli Deluca / med kakebiter i
2. Dream is med belgisk sjokolade
3. Kongen av Queens – Tv Showet
4. En sofa – jeg har ikke sittet i en sofa på en måned
5. Kjøttkaker og poteter
6. Internett
7. Pynte seg med sminke og høye heler
8. Sørlandschips
9. En myk seng
10. Magasinet Elle

11. Dusj & toalett – men det savner jeg alltid!

Rally Tur i Bushen

Rally tur i bushen

På lørdag dro jeg og Jessica til Kumasi for og kjøpe litt krims krams, og sykler. Vi møtte en mann på veien som hjalp oss med og prute på noen sykler vi hadde sett på tidligere. Dekket var flatt, så de kunne ikke fikse det. Men han tok oss med til et område bak markedet hvor de selger sykler. Der hjalp han oss igjen med og prute og skaffe oss kurver til bagasjen. Jeg kjøpte en gammeldags sykkel, slike som er drit kule, i sort for 65 Cedi, det er ca 325 kroner! Hah, billig! Vi ville ta en taxi hjem, for og kommer fortere hjem og slippe så mye stress, vel det skulle vise seg at det var helt feil! Han som hjalp oss skulle sitte på, fordi landsbyen hans var på veien til Kokoben! Ja vel, det høres jo greit ut tenkte vi, da slippes han av et sted langs hovedveien. Vel, vi kjørte en annen vei inne i Kumasi og kom ut på en grusvei / rød sand vei. Vi spurte hvor vi var og han sa det var en vei som ledet til hovedveien og hans landsby. Veien ble dårligere og vi kom lenger og lenger vekk fra Kumasi. Veien hadde store hull overalt, og det føltes som vi kjørte rally. Men vi tenkte det var en parallell vei til hovedveien, men det var helt feil. Vi kjørte og det ble raskt mørkt, etter en time kanskje, kom vi til hans landsby, og han lurte på om vi ville ta en drink, men vi sa vi måtte hjem! Så startet moroa. Veien ble verre og verre, opp og ned, lenger og lenger inn i buskene. Noen ganger var gresset høyere enn bilen. Det var først etter en stund, vi innså at sjåføren ikke viste hvor vi var. Han hadde ikke peil i havet. Vi stoppet alle vi møtte og spurte om veien, men de pelte i forskjellige retninger. han spurte om vi kjente oss igjen noe sted, men hallo, i mørket, i bushen, NEI! På et tidspunkt var jeg redd vi var blitt lurt, at jeg ville få en pistol i nakken og bli kommandert ut og voldtatt. Jeg ville bare hjem. Ingen viste hvor vi var eller hvor vi skulle, Jo ringte og prøvde og hjelpe. Jeg knakk totalt. Jeg var overbevist om at vi ikke kom til og finne veien, at vi var søkk vekk. Tårene fosset, jeg var sliten, trett, redd og lei! Etter mye kjøring, rygging og en snill taxi sjåfør som gjentok, ikke bekymr dere, vi finner veien, kom vi på hovedveien og fant skiltet med Ofoase Kokoben på. Jeg har aldri vært så glad for å se denne landsbyen før! Jo var oppgitt, men lo mest av oss. Jeg skal ikke ta taxi på en stund vet jeg, for den turen i ingenmannsland, men en taxi nesten tom for bensin, NO WAY at det skal skje igjen, og jeg begynner og bli lei av og be til gud om at jeg kommer til og overleve hver taxi tur her nede! Når jeg endelig kom hjem måtte jeg vaske av meg all den røde sanden, som lå som et lag på huden min. jeg måtte ringt mamma for moralsk støtte mens tårene trillet i takt med hikstene.

Bildet er fra taxi turen som endte så galt den kunne!